Rampebyen Porsgrunn

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Jeg var forholdsvis ny i området. Det er nesten 25 år siden. Jeg vil ikke si at jeg hadde et nedlatende syn på Grenland, men jeg må innrømme jeg ikke hadde god innsikt i Grenlands og Telemarks helt spesielle plass i norsk historie. Verken kulturliv eller historie.


Jeg tror det var sommeren 1995. Ved et tilfelle så havnet jeg på «Smuglere». Den ganske omfattende og flotte forestillingen som Grenland Friteater hadde satt opp i museumsområdet i Porsgrunn. Jeg hadde lest Arthur Omre, som både var en tøff forfatter og som slett ikke alltid holdt seg på rette siden av loven selv, men jeg knyttet ikke ham til Porsgrunn. For meg ble dette en liten åpenbaring. Det ble et innblikk i at teater både kan være underholdende, lærerikt, spennende og profesjonelt. Mine tidligere teaterbesøk, som stort sett hadde vært på «Den Nationale Scene» i Bergen var preget av det teaterets ganske pompøse selvbevissthet og noen få sterke figurers personlige smak. I Grenland, i Porsgrunn, var det en gjeng begavete teaterfolk som ønsket å levere kvalitetsteater til allmuen. Skru tiden 24 år fram. Til onsdag kveld denne uken.

Jeg var på «Meierislaget» i samme området. Siden den magiske kvelden i ’95 har jeg sett en rekke påkostede oppsetninger i regi av de samme folkene i Porsgrunn. Jeg har ledd meg skakk av «Den Innbilt syke» i 1999, har latt meg rive med av «Harde Tak» rundt 2001, jeg har latt meg begeistre av både det ene og andre. I 2014 var det mektige «PS14» på elven mellom byene våre, en opplevelse som jeg tror jeg kommer til å ta med meg så lenge jeg lever. En lang rekke oppsetninger langs «Skiensfjorden», med avslutning i slusene av Knut Buen. Jeg husker jeg fikk stram offentlig kritikk av en liten klikk fordi jeg skrøt av det mangfoldige og voldsomme prosjektet. En av dem, hvis innlegg i debatten jeg har tatt godt vare på, mente at jeg burde holde godt kjeft, fordi jeg var jo «bare en typograf». Sånt gjør inntrykk. Og det er jo ganske gøy når argumentasjonen havner på det nivået. Som om jeg noensinne har vært flau av min typografbakgrunn. 


 Men dette forteller kanskje noe om hvilken motbør gjengen i Grenland Friteater har møtt fra selvoppnevnte smaksdommere også. Men folk stiller opp. Grenlandsfolket. De elsker gjengen med teaterfolk i Porsgrunn. Som onsdag. I iskaldt junivær. Regnet høljet. Gradestokken krøp godt under ti grader. Vinden ulte. Og skuespillerne leverte.


Flere av inntrykkene var spesielt sterke. Da Meierislaget skulle formidle gateopptøyer, klarte de også å gjøre det på en slik måte at alle i publikum var en del av disse opptøyene. Og kjente litt på frykten som dukker opp når man får skytevåpen rettet mot seg.


Det var harde tider på 1930-tallet. Det var fascistiske og nazistiske krefter, mot kommunister og sosialister. Det var vanlige arbeidsfolk som bare ville gjøre en jobb, få en rimelig betaling og holde fred. Det var bedriftseiere som ikke forsto at den gamle tiden var over, at undertrykking og radikalt klasseskille var i ferd med, ikke bli opphevet, men i alle fall redusert. Takket være folk som orket å ta kampen på Menstad, i Porsgrunn, på Notodden, Rjukan - og mange andre steder i Norge.


 Og «rampebyen» Porsgrunn er sentral. I Meierislaget så framstår det, ganske troverdig, at «Statspolitiet» i Norge og spesielt 34 år gamle Jonas Lie, i 1933 var forbannet etter at han og myndighetene hadde dummet seg ut på Menstad to år tidligere. Politiet i Norge, ikke bare opprørspolitiet, men politiet generelt hadde ganske mange i korpset med fascistiske sympatier, både av politiske grunner og nok også fordi mange politifolk automatisk stilte seg på motsatt side av sosialistene. Folk på venstresiden hadde vært villige til å ta i bruk kraftige virkemidler de to siste tiårene, for en mer rettferdig fordeling av godene.  Det er alltid konserverende krefter i et samfunn som kjemper for det bestående og møter all endring, også rettferdig endring, med motstand, frykt og hat. Og noen ganger vold.


 Jeg er altså dypt imponert over det regissør Tor Arne Ursin og resten av gjengen får til. I dette stykket mener jeg da også at Lena Barth Aarstad, Geddy Aniksdal og Nina Ossavy gjør en fabelaktig innsats. Og Lars Vik som politikonstabel Kjellevold klarer å formidle nyansene, den finstemte tuningen og hvordan sympatier og plikt sliter og drar i ham.


Det de driver med i Porsgrunn er ikke glade amatører som synes det er gøy å spille litt teater. Dette er dyktige, profesjonelle skuespillere, som klarer å sette opp store forstillinger, også ved hjelp av glade amatører. Jeg synes også kvinnekoret Andante skaper en helt spesiell stemning. Som passer perfekt inn.  Og jeg vil nevne Guro Dale og Elisabeth Guttormsen som gjennom sine kostymer skaper den rette stilen på det hele.
Og vi som hutret oss gjennom kvelden på Sjøfartsmuseet i Porsgrunn forleden kveld ble varme av både kvalitet, spilleglede og historisk relevans. Og det er ikke lite på den kaldeste junikvelden i Porsgrunn siden istiden.

Artikkeltags