Kongen av Gulset

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Mandag kveld kommer det en kar til «Mandagsforedraget» - som jeg er spesielt glad for å kunne ønske velkommen. Eller ønske hjem igjen. Det er nemlig selveste «Kongen av Gulset», Jonis Josef som er kveldens gjest. Kongen av Gulset er forresten den foreløpige tittelen på et nytt NRK-prosjekt som Jonis jobber med. Det kan bli stas.

Jonis, som egentlig med full navnerekke heter, Jonis Josef Afrah Abdulle, kom til verden i Skien i 1992. Og som man skjønner på navnet, så er dette et skikkelig Gulset-navn. Og litt somalisk også. I en tid der det ser ut til at mange ønsker å forsterke motsetninger, dyrke ulikheter, fyre opp fordommer, så er det nydelig med folk som Jonis. Han er en stolt representant for et mangfoldig Norge, et fargerikt fellesskap. Og han spøker like gjerne med sin egen kulturbakgrunn som med den mer helnorske.


Jeg har sterk tro på at intelligent humor er med på å bygge ned konflikter. Eller det kan fungerer som en slags ventil når mange blir litt for høylytt uenige om mye. Og akkurat Gulset har vært i søkelyset de siste dagene. Det kan man lese kloke tanker om her:

- En myte har det visst blitt, at vi er fattigere - men tro meg: Det er vi ikke

Jonis driver ikke bare med «stand up». Han jobber både som tekstforfatter og programleder. Og har jobbet som aksjemegler med studiebakgrunn innenfor finans på BI. Men de siste fire årene har han levd stort sett av tull og tøys, altså som komiker. Det minner forresten om en tittel vi en gang hadde i TA knyttet til skattelistene. Vi skrev om en kjent norsk artist, innenfor humorsegmentet, at han hadde blitt rik på tull og tøys. Personlig synes jeg det var et strålende god tittel, men det synes ikke han. Vi fikk så ørene flagret av mannen som normalt fikk alle til å le. Da lo jeg ikke.

Tilbake til Jonis. Han er altså 26 år gammel og tilhører en generasjon som jeg tror mer og mer blir fargeblinde. Det vil si at folk blir lagt merke til for det de er, det de kan, det de bidrar med, ikke for fargen de har på huden. Jeg husker jeg selv kom i en litt vittig situasjon på grunn av dette.

Ungene, da de var 10-12 år gamle, hadde en kamerat som de stadig nevnte. Jeg hadde ikke møtte denne gutten, men de snakket mye om ham. Det John-det-ene og John-det andre. Da jeg etter noen måneder traff John, så var han knall svart og det visste jeg ikke, for det hadde ungene aldri funnet det naturlig å ta med i alle John-historiene. Da skjønte jeg at det var håp for framtiden.

Jonis bruker sin bakgrunn i humoren. Men ikke for å «drite ut» sin somaliske familie, snarere i ren kjærlighet til dem, slik jeg hører det. Og det er ganske vakkert når man evner både å se det komiske i en eller annen fordom, og samtidig lar det skinne tydelig og klart hvor stolte man er av moren sin, onkelen sin og alle de andre.

Så velkommen hjem Jonis – og velkommen til Mandagsforedraget gode folk.

Artikkeltags