Tor Mikkel Wara er vår mann

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Foto:

Kommentar:

DEL

Norges justisminister, Tor Mikkel Wara, er blitt utsatt for ganske skremmende trusler og hendelser.  Helt uakseptable hendelser. Forrige helg brant  bilen hans. La det være klinkende klart, uansett om man har sine sympatier på høyresiden eller venstresiden: Dette er uakseptabelt. Om man begynner å relativisere eller har forståelse for denne typen handlinger, fordi man er en politisk motstander, så finnes det ikke et fnugg av sympati i min bok. At det finnes antidemokratiske krefter i randsonen av vårt demokrati er vi kjent med. Og aksen er ikke lenger en akse, men en sirkel, slik jeg ser det. Folk som er villige til å ta i bruk den typen metoder som Wara er utsatt for, kan komme fra både ytterste høyresiden og ytterste venstresiden. Det nærliggende er kanskje å tro at det er ekstreme krefter på venstresiden som står bak, men det  er fortsatt ikke håndfaste beviser for det. Men jeg mener altså at ekstreme krefter møtes i en sirkel, på motsatt side av folkestyrets idealer. Det kan jo til og med hende at de som står bak rett og slett ikke er politiske. At de bare er noen kjeltringer med urent mel i posen. Ikke vet jeg.

Jeg registrerte at statsminister Erna Solberg onsdag reagerte på en teateroppsetning som viste bilder av hjemmet til justisminister Wara. Det kan man kanskje forstå. Men satire, humor og kunst kan noen ganger bruke slike virkemidler. Og maktmennesker må tåle mer kritisk oppmerksomhet enn andre, så det er ikke feil i seg selv. Men om det politiske livet, den alminnelige omgangstonen i samfunnet, blir så rå, så krass, så demoniserende, at det åpner for idioter som truer familien til justisministeren, så er det selvfølgelig på tide å se på det. Statsministeren sa det slik: «Vi skal tåle å stå i fokus og få kjeft for det vi sier og gjør. Men det oppleves verre når familier og bosted trekkes inn».  Samtidig var det den samme statsministeren som i fjor hadde et regjeringsmedlem som gikk langt i å påstå at hennes politiske motstandere i Arbeiderpartiet var landsforrædere, fordi de var uenige i en politisk sak. Listhaug måtte gå, men det tok sin tid før Solberg tok affære.

Poenget mitt er at når man tillater «farlig» retorikk av én, så åpner det for farlig retorikk av en annen. Og har man farlig retorikk, får man fort trusler og  elendighet. Derfor bør vi finne tilbake til et politisk ordskifte der det er sakene som det dreier seg om, ikke uforsonlig hat, karikerte populistutspill der hensikten er å fyre opp «basen» som det heter i våre dager. Jeg tror tonen ble kraftig forverret i 2016. Det var da Donald Trump ble valgt til president. Han har på mange måter vært den verste i å sjikanere sine meningsmotstandere. Han har utropt pressen til å være folkets fiende og politiske motstandere til å være banditter og kjeltringer. Ikke fordi han alltid er verst, men han gjør det fra en posisjon der man burde kunne forvente litt mer.

Alt dette til side: Jeg  tar kraftig avstand fra alle som bruker trusler som et virkemiddel. Jeg har selv blitt utsatt for forholdsvis mange trusler, også drapstrusler, og vet det er ubehagelig. Ikke bare bør vi slå hardt til mot dem som truer demokratiet. Vi bør også være med på å bidra til en  alminnelig meningsbrytning der saklig uenighet ikke blir skiftet ut med drittslenging og ondsinnet sjikane. 

Først når man kan behandle folk man er rykende uenige med, respektfullt, har vi bidratt til det folkestyre de aller fleste, tross alt, ønsker seg.  I så måte ville det være fristende å innføre en twitter-blokade rundt 1600 Pennsylvania avenue i USA.  Hvor det er? Det er gaten der Det hvite hus ligger.

Og Tor Mikkel Wara? Han er vår mann. Enten du stemte på ham eller ikke.

Artikkeltags