Redaktøren som gikk på en smell

..16 dager til fots - Bergen - Skien..
Publisert
DEL
..16 dager til fots - Bergen - Skien..

Det er bortimot 18 år siden nå. Sammen med Eirik Haugen i NRK hadde jeg gjennomført en gåtur som satt godt i føttene. Odd var kommet til sin første cupfinale siden 1960 og Eirik og jeg gikk til Oslo og Ullevaal. En drøy spasertur på tre dager. Om lag fire maratonløp. 

NRK intervjuet oss etter turen og jeg kom til å snuble meg inn i følgende lovnad, på direkten: 

«Når TA blir større enn Varden skal jeg gå fra Bergen til Skien – om Tveitsund». (ved Treungen i Nissedal). Det var ment som en morsom «oneliner» men i vinter skjedde dette. TA er nå den største avisen og jeg skal prøve å innfri veddemålet som jeg i grunn vant. Det hører med til historien at Eirik og jeg gjennomførte samme turen til Oslo i 2014. Da tok det fire dager. Og jeg lovet meg at slike veddemål må jeg slutte med. Men det lå altså en 18 år gammel udetonert bombe i NRKs arkiv. 

14. juli legger jeg ut på denne turen. Konsernsjef Are Stokstad i Amedia har varslet at han blir med meg i starten. Vi begynner fra Torgallmenningen i Bergen. I løpet av 16 døgn håper jeg at jeg klarer å komme meg til Skien. Jeg må innrømme at jeg tror det er minst 50 prosent sjansen på at jeg ikke klarer det, men jeg skal i alle fall gi det et forsøk. Jeg skal gjøre det jeg kan. 

Ruten blir omtrent som følger: 

Dag 1 - 14. juli: Bergen-sentrum – Espeland.  

Dag 2 - 15. juli: Espeland – Gullbotn (over Gullfjellet). 

Dag 3 - 16. juli: Gullbotn – Tysse – Holmefjord.

Dag 4 – 17. juli: Holmefjord – Gjermundshavn (ferje).

Dag 5 – 18. juli: Årsnes – Odda

Dag 6 – 19. juli: Odda – Røldal

Dag 7 – 20. juli: Røldal – Haukelitunnelen

Dag 8 – 21. juli: Haukelitunnelen – Haukeligrend

Dag 9 – 22. juli: Haukeligrend – Åmot

Dag 10 – 23. juli: Åmot – Dalen

Dag 11 – 24. juli: Dalen – Vrådal

Dag 12 – 25. juli: Vrådal – Tveitsund

Dag 13 – 26. juli: Tveitsund  – Gautefall

Dag 14 – 27. juli: Gautefall – Drangedal 

Dag 15 – 28. juli: Drangedal – Kilebygda

Dag 16 - 29. juli: Kilebygda – Skien

Helt nøyaktig hvor stoppene blir vet jeg ikke. Men jeg skal ha Hans Erik Utne i en følgebil med meg, der jeg skal sove. Han finner nok greie rasteplasser. Og i tunnelene tar jeg stort sett ikke sjansen på å gå, så der må jeg enten gå rundt/over, slik jeg gjør dag to, eller jeg blir fraktet gjennom. 

Tenkte jeg skulle prøve å få oppleve august 2018 også. 

Jeg gleder meg altså til dette.  Og jeg kan love stoff på nett og stoff i avisen, på side tre daglig. Og den som har lyst må gjerne slå følge. Det er ikke mye som er så hyggelig som å gå sammen. Send meg gjerne en sms, om du har lyst å hive deg på en dag. (90684999). 

Hvorfor gjør man slikt da?

For meg har arbeidet for TA i 25 år vært et eventyr. Å komme til et avishus så forankret i tradisjon, så opptatt av å være noe for vanlige folk i Telemark, så preget av tilhørighet til dette fylket, var som å få en gave.  Men det var krevende.  TA var svært mye mindre enn Varden og økonomien var, for å si det forsiktig, skral.

 TA var teknisk konkurs i 1992 og i realiteten var avisen historie. Hadde det ikke vært for noen ekstremt energiske ansatte og tillitsvalgte i TA-huset, så hadde neppe TA eksistert. Men vi overlevede, for livslysten i TA-huset var så sterk. Folk ville at TA skulle komme ut, folk ville at TA skulle «utgjøre en forskjell» i Telemark. 

Varden hadde mer folk, flere abonnenter, flere lesere og mye mer penger. Mye mer. Varden hadde omtrent 50 millioner kroner mer i årlig inntekt enn TA rundt 1998. Én million mer i uken å lage avis for. Derfor var det viktig for oss som jobbet for TA å identifisere nettopp Varden som vår konkurrent. Vi kunne ikke være dårligere enn Varden, vi burde helst være bedre, på de fleste områder.

Noen ganger hadde vi følelsen av å spille fotball med åtte mot 11 mann. 

Så når jeg kom til å inngå dette veddemålet, så var det for å holde klart for oss hva som var målet. Konkurrenten var Varden og vi i TA måtte bli bedre for å klare å kjempe mot en så god avis som nettopp dem. 

Dette veddemålet har jeg altså vunnet, ikke tapt. Jeg vant og skal gå med glede. Om jeg klarer hele denne turen er jeg i tvil om, men jeg garanterer at jeg skal gjøre mitt beste.  

Dessuten er jeg litt opptatt av akkurat dette med gåing. Det er en undervurdert måte å holde seg i form på.  Folk jogger og sykler og golfer og trener på treningsstudio og spinner og driver zumba (eller hva det heter) og frappelerer og dikkederer mye og alt. Men den enkleste, beste og, for meg, aller deiligste formen for trening, å gå, ser ikke ut til å være så i skuddet. Så da slår jeg gjerne et slag for det. 

Jeg følte ikke jeg tapte et veddemål da Eirik Haugen og jeg gikk til Oslo i 2000 og i 2014 heller. Vi vant. Det føltes slik. For det første er Eirik en fantastisk fyr, en utrolig god kamerat og en blid og interessant samtalepartner. For det andre så må et liv inneholde litt galskap og krydder. Så jeg inviterer med glede Eirik med på hvilken som helst av de 16 etappene. Det kan kanskje være krevende å be Varden-redaktøren om fri fordi Eirik så gjerne vil feire med meg at TA er blitt størst i Telemark. Men han kan jo avspasere?

Vi kjempet altså som ville dyr i mange år for TA. For å overleve. Vi gjør det egentlig fortsatt. Krisen i mediebransjen er ikke over. Man må endre, forbedre og fornye hele tiden.  Og jeg har hele tiden trodd på at det å skape litt humør, litt glede, litt energi inn i denne kampen har vært vesentlig. 

Som den formen for galskap en 400-500 kilometers gåtur må sies å være. Dessuten så tror jeg det er fullt mulig å finne mange artige ting å skrive om på en slik tur. Jeg håper vi gjennom nett og avisen får vist fram litt av alt det fine vi har her i landet og spesielt i Telemark og Hordaland. Og jeg gleder meg. Selv om jeg skulle gå på en smell, gå på trynet, gå over alle grenser eller gå  i frø ser jeg fram til disse 16 dagene.

Artikkeltags