Etterlyses: Damer som ikke bare lever i sengen

Jeg har ikke helt svaret på dette: Hva er en mannebok, en manneroman?
Publisert
DEL

Det er mye som åpenbart er en kvinneroman. I alle fall sett med manneøyne.

Man trenger ikke engang nevne 50 shades of en eller annen fargenyanse for å si noe om det. Og noen ganger faller jeg pladask for det som gjerne blir kalt for kvinnelitteratur.

Anne Karin Elstads fantastiske epos om «Folket på Innhaug» er et typisk eksempel. Som ung mann var jeg svært fascinert av disse bøkene. Mens Jojo Moyes «Et helt halvt år» for meg slett ikke var den litterære opplevelsen som mange kvinnelige lesere ga uttrykk for.

Egentlig det samme med Fredrik Backmans «En mann ved navn Ove» som jeg, av åpenbare grunner, følte jeg måtte ha med meg. Jeg fikk høre fra flere, kvinner, at det var den beste boken de hadde lest. Jeg er uenig i at den er på det nivået, på tross av at boken var fin. Og litt til.

Når det gjelder mannebøker så er vi, i mitt hode, fort på John Steinbeck som er en fabelaktig forfatter. Jeg går ikke trøtt av hans skildringer fra California. Og ikke minst hans reise rundt hele USA, som han gjorde på slutten av livet. Og «Vredens druer» som var det største han gjorde.

Hemingway er også en slik manneforfatter og «Den gamle mannen og havet» er en bok du leser på få timer, men det er også en bok som lever inni deg, kanskje resten av livet.

Dessuten er vel en ungdomstid for en gutt, uten Jack London, bortimot amputert. Jeg har til og med en plan om å ta ham opp igjen og kjøre en ny Jack-runde i høst.

Men, så til poenget: Jeg er i ferd med å avslutte en mannebok som har alle mannekvalitetene. Og ikke alle de litterære. Forfatteren selv, Geir Sætre, var så hyggelig å sende meg «Knuste hjerter og halve sannheter». Han er bergenser og han ville gjerne gi litterær uhjelp til en bror i eksil. Tusen takk for det.

Geir er oljearbeider i Nordsjøen og har kastet seg uti den litterære nasjonale plaskedammen som kan være like frisk.

Likevel må jeg være ærlig:

Om du er spesielt opptatt av seksualakten, så er det mye å hente her. Om du er opptatt av dynamikken på en litt skakkjørt offentlig arbeidsplass kan du få artig innblikk i det. Men om du vil nyte god litteratur, så må jeg si til Geir, og andre, at her gjenstår det noe.

På ett område er han god og det er når han beskriver kameratskapet mellom fire tjommyer. Det er autentisk og godt skildret.

Boken er verdt å lese.

Forfatterskapet er verdt å fortsette.

Og kvaliteten er det viktig å heve, selv om hovedperson Edgar Paasche var et artig bekjentskap.

Eller som forfatteren selv beskriver ham i reklamen: Alder: 26. Sivil status: Ungkar. Jobb: Lagerarbeider/truckfører. Dametekke: Begrenset. Kvinnesyn: Komplisert. Selvinnsikt: Dårlig. Sosiale antenner: Utfordrende. Forbedringspotensial: Stort.

Det siste gjelder nok forfatteren også.

Men, og det hører med: Jeg tror pinadø evnene finnes der, bare de finpusses litt. Så jeg ser i grunn fram til fortsettelsen. Med litt mindre pubertal sengeakrobatikk og litt mer levende damer. Som lever i teksten, ikke bare under og over Edgar, i halmen..

Artikkeltags