– Jeg vet at jeg aldri får han igjen

Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

BAMBLE: Det tok to år før Karolina Lippert fikk vite at likegyldigheten hos ektemannen var demens. Da var han 40 år. Sammen med kollegaer har hun samlet inn over 30 000 kroner til TV-aksjonen og demensforsking den siste uka.

DEL

– Hvorfor griner du?

Karolina kan ikke stoppe tårene som renner og renner, men ektemannen Kjell-Tore ser spørrende på henne. De har vært hos fastlegen, og på venteværelset har Kjell-Tore gått bort til alle pasientene som venter på å komme inn og fortalt hva som er feil med utseendet deres. Hun vet at noe er galt med ektemannen, men ingen vet fortsatt hva. Fastlegen skriver ut medisiner mot depresjon, for Kjell-Tore kan svare helt korrekt på hvem som er statsministeren i Norge, hva han spiste til middag i går og når han er født.

- Det er det som er vanskelig med sykdommen. De som får den, fungerer bra ellers, men følelsene og empatien forsvinner. Hukommelsen er det siste som blir borte med frontotemporal demens. Hvis det sitter bare èn person der ute som jeg kan spare den usikkerheten og fortvilelsen jeg selv følte, er det verdt å stå fram, sier Karolina Lippert (31).

FALT PLADASK

Hun kom til Norge fra Tsjekkia som 19-åring for å jobbe som au pair. Etter et halvt år møtte hun Kjell-Tore og falt pladask. Karolina måtte ta et stort valg om å velge en framtid i Norge. Det hadde hun ikke gjort for hvem som helst. De giftet seg bare seks måneder senere i 2002.

– Det gikk fort, men følelsene var veldig riktig da. Kjell-Tore var veldig morsom, lett å prate med om alt mulig, han var der for meg og han var en mann jeg så veldig opp til intellektuelt. Han husket alltid detaljer om Gud og hver mann, og han visste alltid best. Vi kunne sitte på kvelden og ha quiz om hvem som kunne flest hovedsteder. Han var irriterende god, smiler Karolina. I 2005 ble de foreldre til Theodor og lykken var stor.

- Han ble veldig betatt av å være pappa for Theodor, forteller hun.

FORSTO IKKE

Tre år senere begynner Kjell-Tore å trekke seg unna henne. Han blir mer og mer opptatt av seg selv, og lytter ikke lenger til det hun sier. Hun tenker at han har for mye å gjøre i enkeltmannsforetaket han driver, og hun tenker at det er slitasje i forholdet deres. Etter hvert merker hun at han er veldig opptatt av å slå av lyset for å spare strøm. Han vasker hendene grundig mange ganger om dagen, men er ellers ikke så nøye med å skifte klær. – Jeg stusset over at jeg stadig måtte kjøpe mer såpe, og tyggispakkene som jeg hadde i en bolle på kjøkkenet, var alltid spist opp. Jeg spurte han hvorfor han hadde spist opp en hel pakke, og da sa han at damen på TV sa at det var sunt å tygge tyggis. Det samme hadde sannsynligvis skjedd i forhold til bruken av såpe, at han hadde sett en reklame på TV. Morsomme reklamer og sketsjer med KLM kunne han fortelle om og om igjen, og da jeg sa at jeg hadde hørt dem før og at det irriterte meg, var det som han ikke forsto hva jeg mente og bare fortsatte å fortelle dem, sier hun.

FIKK DIAGNOSEN

Mannen hennes som tidligere inkluderte henne i papirarbeidet i firmaet, er unnvikende om jobben, og snart finner Karolina ut at han ikke har betalt regninger eller sendt ut fakturaer. Han som tidligere fikset alt i huset, har problemer med å male eller sette på en list. Hvis hun ber ham om å gjøre en praktisk oppgave, sier han at han er kvalm, men like etter kan han spise et stort bløtkakestykke.

– Psykologen på sykehuset har sagt i ettertid at han sikkert har følt seg kvalm fordi han ikke mestret det han ble spurt om å gjøre. Hadde jeg bare visst det, hadde jeg ikke vært så irritert på han, sier Karolina nå. At mannen hennes først får diagnosen deprimert, skurrer for Karolina. Det tas blodprøver for å teste om Kjell-Tore er bitt av flått, men de er negative.

– Da ga jeg rett og slett opp. Theodor skulle begynne på skolen den høsten og jeg sa at nå måtte jeg skjerme han, vi kunne ikke ha det sånn lenger. Da skjønte fastlegen at det var såpass alvorlig at Kjell-Tore ble lagt inn på psykiatrisk dagen etter, forteller hun. Etter en tid ble det fastslått at Kjell-Tore hadde frontotemporal demens, 40 år gammel.

– Alle bitene falt på plass da han fikk diagnosen. Det var en lettelse. På det tidspunktet visste jeg at jeg aldri får han igjen. Lenge før diagnosen følte jeg at jeg hadde mistet han, sier hun.

PÅ LUKKET AVDELING

Kjell-Tore er i dag 42 år og bor på skjermet avdeling på Bamble sykehjem. Karolina besøker han en gang i uka, og gruer seg litt hver gang.

– Det er tøft. Jeg gruer meg til hva som venter meg og blir minnet på hvor syk han er, sier hun. Han vet at hun heter Karolina Lippert og han har lagt merke til en detalj som at hun har HIK-briller.

– Jeg tror han vet hvem jeg er. Når jeg kommer, sier de som jobber der, «der kommer kona di», men jeg tror ikke han vet hva kone er lenger. Alle følelsene han hadde for meg er borte, selv om han kan bli glad og rørt når han ser meg. Men det blir han også når han får servert en vaffel, forteller hun. Dagene tilbringer han med å se på TV, høre på cd-er, sove og gå rundt i gangene. Han snakker ikke så mye lenger, men innimellom synger han «Her kommer Pippi Langstrømpe».

Å fortelle sønnen hennes at pappa ikke kommer hjem igjen, var tøft, men Theodor snakker naturlig om at pappa er syk og må bo på sykehjem.

– Da jeg fortalte at pappa var blitt så syk at han ikke kunne bo her lenger, ønsket han jo at pappa helst skulle bo hjemme, men så sa han: «Det går nok bra med meg og deg, mamma», smiler Karolina. Hun roser hjelpen hun har fått fra Bamble kommune etter at mannen fikk demensdiagnosen.

– Fra den dagen kom kommunen på banen og jeg har fått hjelp fra alle kanter, sier hun.

STØTTE FRA KOLLEGAER

Selv om demenssykdommen ikke trenger å være arvelig, vil Karolina gjøre det hun kan for at forskingen går framover. Sammen med gode kollegaer på Spar-butikken på Rugtvedt har de i løpet av en uke solgt lodd og vafler for over 30 000 kroner. Butikksjef Tony Lindquist fylte opp en hel handlevogn av matvarer som premie, og siden har leverandører på løpende bånd sagt ja til å bidra med premier til innsamlingsaksjonen. Søndag kveld viser NRK en reportasje om Karolina, Kjell-Tore og Theodor, og da sitter 16 damer fra butikken som publikum i tv-studio.

– Vi har fulgt henne hele tida med den kampen som har vært, og siden vi ikke kunne være bøssebærere søndag, satte vi i gang vår egen innsamlingsaksjon. De ansatte har vært så engasjerte i innsamlingsaksjonen, og det har vært en fantastisk respons fra kundene, de kjøper lodd for flere hundre kroner og noen legger en 500-lapp på bordet og sier de skal ha lodd for den. Det er ikke få kunder som har takket henne for at hun står fram, sier Tony Lindquist og Karianne Kløvsgård. For Karolina har støtten fra kollegaene betydd alt.

– Hadde jeg ikke hatt dem, vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. På det verste var jobben en flukt fra hjemmet. Fra jeg skjønte at noe var galt, har jeg vært åpen med dem og spesielt sjefen min. Vi har pratet og pratet, og det har hjulpet meg enormt mye. Jeg står fram i forbindelse med TV-aksjonen for å hjelpe andre i samme situasjon og sette fokus på demens. Hvis jeg bidrar med mitt, så kanskje om 30 år finner de en mirakuløs pille som kan hjelpe, sier hun.

Artikkeltags