Triveligere blir det ikke, i hvert fall ikke i to takter og hvis man er hekta på Tempo.

- Kan jeg ta med faren min? spør Terje Berg. - Det var jo han som startet det.

GIRET OM

Under Breviksbrua - på Stathelle, en regntung formiddag to dager senere:

- Jeg har vært veldig motorinteresserte siden jeg var en neve stor.

Mens telefonene ringer og e-posten plinger forteller Kjell Berg (79).

Faren, Thor, kom fra Oslo og etablerte seg i 1920 som bilforhandler i Skien med Chevrolet og Indian motorsykler.

Senere, i Surtebogen i 1946, giret han om til sportsbransjen. I 1950 flyttet han sitt Bamble sport til Stathelle.

FOR ARBEIDSFOLK

I 1956 spurte han sønnen Kjell om han ville overta.

Svaret var ja, hvis han også kunne satse på motoriserte tohjulinger. Motorsykler og mopeder var det store i etterkrigstida. Biler var ikke bare sjeldne å få tak i, de var også helt utenfor rekkekvidde for arbeidsfolk flest.

MINNEVERDIG START

- Jeg husker godt den første jeg solgte. Det var på min åpningsdag 2. januar 1957, en togirs Trygg Comfort. Det kom inn en kar her, pekte på den og sa: Den skal jeg ha!

- Husker du hvem det var?

- Det var en voksen mann, som hadde mista lappen. Han måtte ha noe å kjøre med, en moped. Og det er jo ikke første gang det har skjedd. Den kosta 1475 kroner. Det var en del den gangen. Så det var jo en bra start.

«MERKELIG»

Trygg var i realiteten en Tempo, Jonas Øglænds AS store merkevare som i dag er kulturelle og motorhistoriske ikon. Som i så mange andre tilfeller ble fabrikkens produkter bare utstyrt med ulike merker. Prisene var omtrent de samme.

DBS (Den beste sykkel) var Øglænds fremste tråsykkel, som også gikk ut i tusener med andre varemerker som Svithun, Trygg og Vello.

USA TUR/RETUR

Sykkel-, moped og mcprodusenten på Sandnes var markedsledende i Skandinavia og eksporterte til flere land. Nå fins det veteraner også i USA.

En tid gikk noen spesialmodeller til Hollywood-traktene i California. Og apropos det, medinnehaver Thorbjørn Bråthen har sikret seg av USA-eksportene, en 175 ccm Tempo Cross Sport. De fins det nå kun to av i Norge.

LOVLIG

Ellers har gutta kjørt det meste av totakt på to hjul. Bare Gro Gøytil, som har vært hos Berg siden 1994, kjører japansk, en 2000-modell 750 Honda black vidow.

- Jo da, det er lov å si det høyt. Under tvil, gliser temporytterne.

GODISHUSET

Bak den lite spektakulære fasaden i tregården anno 1895 ligger godteributikken for de som humper rundt på Tempo- og Tempo-kloninger, eller med drømmer om å komme seg på en.

Det nesten oser blårøyk av virksomheten. 25 000 navn - norske og utenlandske, står på kundelistene. Vegger, hyller og skuffer er proppfulle av deler, utstyr og rekvisita. Det Berg ikke har eller kan skaffe, får de produsert selv i større eller mindre serier i blant annet Danmark, Tyskland og Italia, etter originalene og eller originallester.

Firmaet har de siste årene omsatt varer for fire-fem millioner kroner.

Men lykkeland for de som knatrer rundt på en Sachs-motorisisert veterantohjuling ligger ikke her. Det ligger opp en knirkende trapp.

SKATTKAMMER

Lysstoffrørene glimter på. Og hele rommet gnistrer til i krom og blank lakk i alle regnbuens farger, pluss noen til.

- Vi har i grunnen samla hele tiden. Gammel og nytt.

Kjell Berg har fått gnist på pluggen. Det er ikke første gangen han viser rundt i skattkammeret. Hit valfarter tempofolket på sadlene eller i busslaster. Mens junior Terje og partner Bråthen nå har forretningsansvaret, er retrosamlingen seniors baby.

- Men dette er et høyst uformelt museum. Ikke noe offentlig eller noe sånt. Det vil vi ikke.

MED STOR T

- Den fineste Tempo-en?

- Standard. Jo, det må det den, kommer det i tretakt.

Alle velger inkarnasjonen av en Tempo motorsykkel. De vinrøde, senere sorte toseterne kom først i 1934 med en 98 ccm Sachs, og ble - med opphold under krigen, produsert helt til 1959 med opptil 175 ccm motor.

Standard-en ble den norske tur- og arbeidsmotorsykkelen framfor noen. Også Forsvaret kjørte Standard, og i miljøet sies det at noen militærversjoner ble solgt til Iran.

KNATRER VIDERE

Den siste norskproduserte Tempo-en forlot fabrikken i Sandnes i 1987. Men merket levde videre noen år til på lisensproduksjon i blant annet Portugal og Italia. Noen ble importert hele og i deler og skrudd sammen i det daværende Øglænd-systemet, til 1994.

Da var det punktert.

Knatrende motorsykler og mopeder Made in Norway kunne ikke hamle opp med komfortable, lekre og raske firetaktere fra Japan.

Men «riskokerne» kjørte ikke fra den norske temposjela. Den lever videre på oljeblanda, godt hjulpet av temporytterne på Stathelle.