- Annen pinsedag, i likhet med annen påskedag og annen juledag, hadde rett og slett med geografi å gjøre. Det var de tre viktigste kristne høytidene i løpet av året og folk reiste ofte vekk, sier professor Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, til Nettavisen.

Navnet pinse kommer fra «pentacosta», den 50. dagen etter påske, og spiller på 1. pinsedag. Den er 50 dager etter påske hvis du regner med selve påskedagen. 

Eldgammel

Pinsen har også en lang tradisjon. Som kristen fest omtales den allerede veldig tidlig på 200-tallet.

- Det er en eldgammel kristen tradisjon og trolig fast etablert allerede på 300-tallet, sier Ørnulf Hodne, folkeminneforsker ved Universitetet i Oslo, til Nettavisen.

- Det er kirkens fødselsdag, ti dager etter at Jesu himmelfartsdag, når Den hellige ånd kom over Jesu tilhengere, sier Endsjø.

Men lenge var det bare én pinsedag, altså 1. pinsedag. Først fra rundt år 1000 kom det flere pinsedager, og folk fikk både 2. og 3. pinsedag som fridag. Sistnevnte ble imidlertid kuttet ut i Norge i den store festdagsreduksjonen i 1770.

- Man opplevde at folk ikke helligholdt tredje pinsedag, men brukte den til andre ting. Da mente kongen og styresmaktene at man burde bruke dagen til skikkelig arbeid i stedet for å drive dank, sier Hodne.

Slik ble pinsen feiret

Pinsen er den tredje største høytiden i Kirken, men er likevel en høytid med relativt få tradisjoner.

- Den første markeringen av bare en enkel søndag, innledet med en våkenatt, en gudstjeneste om natten hvor man satt våken natt til 1. pinsedag og leste og sang, sier Hodne.

- Ble man ikke trøtt da?

- Haha, jo det ble man nok, men kan kunne sove senere. Helt fram til 1840-årene var det alminnelig i Vest-Telemark og våke på «den hellige natt», sier Hodne.

Duer og bål

I middelalderkirken hadde man også det merkelige ritualet at man slapp en due inn i kirkerommet eller senket et bilde av en due ned fra taket. Duen er et symbol på Den hellige ånd.

I Sør-Norge og i Trøndelag hadde man frem til 1800-tallet pinsebål på pinseaften, som kan sammenliknes med Sankthans-bål.

- Det var et viktig festinnslag på bygdene våre med lek, dans og folk som drakk ganske godt, sier Hodne, som forteller at folk også pleide å bruke pinsen til å pynte huset.

- Det var en vårfest. Man pyntet huset innvending og utvendig med friske løvkvister.

- Det kan minne om det vi gjør til 17. mai?

- Ja, det gjør det. Folk kalte det å «maie»  stua. Det ble sagt at på ingen tidspunkt var våren vakrere enn i pinsen, eller «kvitsun», som den het på norsk.

I senere tid er det også blitt vanlig å dra på stevner i pinsen.

- Men det er mer en moderne tradisjon, sier forskeren.

Dårlig markedsført?

Hodne understreker at sammenliknet med påsken og jul er det ganske lite feiring av pinsen.

- Den har ikke gjort seg så bemerket i folkelivet som jul og påske. Det er rart, ettersom det rent kirkelig sett er en veldig viktig høytid. Kirkens grunnleggelse burde vært en viktigere dag, i hvert fall i kirkesammenheng, sier Hodne.

- Er problemet av den kommer litt tett på påska?

- Ja, det er noe i det. Den kommer tett på påske og det er heller ikke lenge til midtsommers, som er veldig sterk tradisjon. Den har falt litt mellom to stoler, sier han.

Han mener kirken burde vært bedre til å «markedsføre» dagen.

- En såpass viktig høytid kunne vært sterkere markert fra kirken siden selv. Folk flest vet jo knapt hvorfor den feires, sier Hodne.