Et stykke Telemark i Argentina

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

PATAGONIA: Vi hadde reist med fly i 18 timer fra Kristiansand til Rio Gallegos på Atlanterhavskysten langt sør i Patagonia i Argentina. Herfra kjørte vi bil i seks timer nordvestover til Andesfjellene. Den lange reisen førte oss til landsbyen El Chaltén – og gaten Halvor Halvorsen.

DEL

Og som vi tenkte. Halvor Halvorsen var nordmann. En av de første som slo seg ned i området, da regjeringen i Buenos Aires for vel 100 år siden vedtok at denne delen av Patagonia skulle bosettes. Et av Halvor Halvorsens barnebarn bor i dag på en gård noen få kilometer utenfor El Chaltén. På Estancia La Quinta møter vi Patricia Halvorsen (45) og hennes ektemann Alfredo Vaca.

FRA ULEFOSS

Hun forteller en helt spesiell historie om sin farfar. Halvor Halvorsen vokste opp hos sine besteforeldre på gården Baksås i nærheten av Ulefoss i Telemark. Ti år gammel flyttet han til sin mor i Porsgrunn for å gå på skole. Fire år senere ble han konfirmert – og dro til sjøs.

I 1893 befant han seg i Dublin. Her mønstret 17-åringen på båten «Glengowen». Det var et helt nytt skip, som på jomfruturen skulle frakte kull fra Dublin til San Francisco. Dette var før Panama-kanalen var bygget, og kursen ble satt for Magellanstredet i Sør-Patagonia.

LASTEN TOK FYR

Jomfruturen ble «Glengowen»'s første og siste reis. Da båten befant seg i Sør-Atlanteren ved Falklandsøyene, tok kullasten fyr. Etter en dramatisk seilas ble båten styrt på grunn utenfor Falklandsøyene. Mannskapet ble reddet i land.

Halvor Halvorsen takket nei til tilbudet om å bli fraktet nordover til Montevideo i Uruguay. I stedet tok han seg vestover i Magellanstredet på en annen båt. Halvveis gjennom stredet hoppet han av i Punta Arenas i Chile. Her gikk han i land, og livnærte seg gjennom flere år som hestetemmer, vognkjører og jeger.

Senere trakk han nordover og inn i Argentina gjennom fjellpasset Ultima Esperanza («Siste Håp»). Han dro flere hundre kilometer mot nord, til området ved innsjøen Lago Viedma. På den tiden var regionen ubebodd. Halvorsen skriver selv at det var et fantastisk land med enorme sletter, store skoger og rikt fiske i elver og innsjøer. Eneste truende fare var de strenge vintrene.

SANG MOT FRYKTEN

I 1912 solgte Halvorsen det han eide og dro hjem til Norge. Da var han 36 år gammel. I sitt fødeland giftet han seg med Aslaug Marie Pedersen, som han hadde kjent fra barndommen, da de gikk på skole sammen i Porsgrunn. Som nygifte reiste de tilbake til Argentina og området ved Lago Viedma. Her bodde det nygifte paret i telt den første tiden. Senere bygget de seg hus, og kalte stedet Breidablikk.

I 1915 fikk paret sitt første barn. Ei jente som ble kalt Ida María. Hun omtales i skriftlige kilder som den første argentinske babyen som ble født i regionen. Foreldrene var norske, hun var argentinsk.

De første årene bodde Halvor Halvorsen med familien på sørsiden av innsjøen Viedma. I 1924 flyttet de over til nordsiden. Da hadde de fem barn, og Aslaug var gravid med det sjette. Familien tok seg over innsjøen i en dårlig og lekk farkost. Det var en farefull reise på grunn av breis som fløt rundt i sjøen.

Patricia Halvorsen ble fortalt av sin far Otto at ungene øste båten, mens Halvor Halvorsen sang av full hals for at de ikke skulle være redde. Seilasen mellom isfjellene gikk bra, og familien kom velberget over på nordsiden, hvor de slo seg ned.

STERKE RØTTER

Halvorsen-familien er den eneste som har bodd uavbrutt i regionen inntil i dag. Patricia Halvorsen er imponert over bestefaren og det han utrettet sammen med familien.

– Det var et tøft liv. Og slett ikke ufarlig. Men de overvant hindringene, og klarte å slå rot i regionen. De manglet mye, men lyktes i å bygge seg et liv gjennom samhold, usvikelig tro og sterk vilje, forteller hun.

Patricia Halvorsen har skrevet bok om den første bosettingen i området rundt innsjøen Lago Viedma. Her vil hun selv bli boende. Hennes søsken har flyttet nordover, det samme har hennes egne barn. Det kan hun ikke tenke seg å gjøre. Til det er røttene for sterke.

Sammen med ektemannen Alfredo Vaca, som opprinnelig kommer fra Buenos Aires, driver hun estanciaen La Quinta. Ved siden av gårdsdriften satses det mye på turisme. Et nytt hotell er bygget i tilknytning til gården. Flertallet av turistene er europeere og nordamerikanere.

– Vi forsøker å være trofaste mot våre forfedre, som gjennom håp og offer utviklet dette landet i harmoni med naturen. Vi ønsker å tilby turister som besøker regionen noe spesielt, og det er mulig gjennom det mine besteforeldre og foreldre har opparbeidet. Vi er forpliktet til å ta vare på og utvikle området videre. Men vi må gjøre det på en måte som ikke ødelegger den arven vi er overlatt å forvalte.

VIL BESØKE NORGE

Landområdet hun snakker om er Patagonias enorme sletter, de storslåtte fjellmassivene og isbreene sør i Andes, elvene og innsjøene. Det var dette pionerene møtte. Her bygget de sine hjem og sine liv. Det er ikke vanskelig å forestille seg at tilværelsen må ha vært strabasiøs. Her måtte de ta seg fram til fots eller på hest. I vår tid – med bil – renner timene fort av sted på landeveien. Og det er fremdeles milevis mellom tettstedene.

Sørlige Patagonia ligger i provinsen Santa Cruz, som i areal er den nest største i Argentina. Like stor som Norge, minus Finnmark og Troms. Men provinsen har bare 250 000 innbyggere. Nesten halvparten bor i provinshovedstaden Rio Gallegos.

Patagonia er landet der tusener av sauer og storfe deler beite med store flokker guanaco og struts. Fuglelivet er mangfoldig og elvene lakserike. Et eldorado for farmere og friluftselskere. Et stykke mektig natur som virker betagende og avskrekkende på samme tid. Det er dette Patricia Halvorsen ikke vil forlate. Hun har aldri vært i Norge. Planen er en dag å besøke farfarens hjemland.

– Farfar og farmor dro én gang sammen med alle de seks barna for å besøke familien i Norge. Det var i 1929. De ble borte i ett år. Min far Otto var den gang sju år gammel. Siden var han aldri i Norge. Jeg ønsker en gang å gjøre den reisen han gjorde, sier Patricia Halvorsen.

Artikkeltags