– Faren min rørte meg aldri mer etter den dagen

SKIEN/BERGEN: I denne kommentaren forteller en åpenhjertig Ove Mellingen om de tunge stundene i barndommen og om forholdet til faren.
Publisert
DEL
SKIEN/BERGEN: I denne kommentaren forteller en åpenhjertig Ove Mellingen om de tunge stundene i barndommen og om forholdet til faren.

Min far slo meg. Som en del av en eller annen form for forkvaklet oppdragelse, forfeilet pedagogikk, så fikk jeg og broderen juling på bare ræven, når han mente vi hadde gjort noe galt. Og noen ganger når han hadde litt aggresjon, eller depresjon, som måtte ut. 

Jeg har hørt om at i enkelte religiøse familier foregår dette. Jeg har blitt fortalt av sønnen til en svært kjent «høvding» i kristen-Norge at hans far banket ham og brødrene jevnlig og systematisk. «Den Herren elsker tukter han», som de sa. Vel, hjemme hos oss var det slett ikke Herren som initierte julingen, min far og Herren var i det hele tatt ikke særlig på talefot.

Men juling fikk jeg.

Siden, da jeg ble større så fikk jeg slag og lusinger, noen over trynet, men det avtok i takt med at faren min ble preget av både sykdom og kanskje «psykdom». At han hadde preg av å være «psyk», er noe vi som var nær antar, ikke noen diagnose han fikk. Men den fysiske avstraffelsen avtok etter som min fysikk ble mer robust, slik alderen gjør med unge gutter.

Jeg har ofte tenkt på dette med at foreldre, fedre, slo ungene. Noen gjør det nok fortsatt, er jeg redd. Det er ganske forferdelig, men det må forstås ut fra tiden det skjedde. Ut fra det som var normen på den tiden. Selv har jeg også gitt ungene mine dask over fingrene. Uten kraft, men symbolikken i det gjorde vondt for både far og barn. Og jeg angrer på dette.

Selv den gangen da jeg var en litt uoppdragen guttunge, om man altså går 40–45 år tilbake i tid, så var nok faren vår akterutseilt som oppdrager. Jeg tror det var en kombinasjon av at han selv sikkert fikk bank i sin barndom og mange år på sjøen, med den særegne maritime formen for samkvem og hierarki, som førte ham inn i en ganske primitiv form for forsøk på å forme ungene sine til bra mennesker.

Mye verre enn slagene var forresten de verbale kilevinkene. Dem var det mange av. De kom tett. Som en mitraljøse som pepret en med ukvemsord. Med intense, ondskapsfulle verbale angrep. De vonde ordene sved mer enn klaps og slag. Noe av det han sa, brenner fortsatt. Det svir nesten like mye etter alle disse årene. 

Min søster er psykolog og er selvfølgelig i stand til å analysere og setter faglige ord på dette langt utover det jeg kan, men jeg innbiller meg likevel at han ikke bare mente vondt med å slå ungene sine. Han mente nok også å oppdra oss slik. Å vise makt og orden. Kanskje herde oss.

Jeg tror det hele er sammensatt, sammensatt av sinne, hissighet, skuffelse over en livsvei som ikke ble slik som han håpet og vilje til å la egne nederlag ramme andre. Jeg vet ikke om det er en form for projisering, men jeg føler, sett i ettertidens lys, at han var såpass skuffet over seg selv, at han ikke klarte å hindre at det gikk ut over oss.

Barneoppdragelse er ikke lett. I likhet med min mor og min far, som fikk to gutter og en jente, har alle vi tre søsken fått det samme. To gutter og en jente. Og jeg har mange ganger beundret min brors endeløse tålmodighet med sine tre og min søsters fantastiske pedagogiske oppfølging av sine, når det gjelder barneoppdragelse.

Samtidig er jeg umåtelig stolt over at mine egne barn er blitt frie, sterke og robuste mennesker som har både kraft og humor, om det innimellom røyner på i et liv.

Jeg har sett mange ulike former for barneoppdragelser. Det helt frie, det helt konforme, det svært strenge og det voldsomt liberale. Jeg vet slett ikke alltid hva som er rett, hva som er den beste måten å forme nye mennesker inn i en krevende verden.

Men jeg er ganske overbevist om at om man viser ungene tilstrekkelig med kjærlighet og vilje til å sette grenser, i en god miks, så bør det gå de fleste ganske godt.

Ungene skal aldri være det minste i tvil om at foreldrene elsker dem, betingelsesløst. Og de skal aldri være i tvil om at inntil de bestemmer alt selv, så er det de voksne som danner rammen rundt tilværelsen. Som kan formidle hva som er lurt og ikke, hva som er lov og ikke, hva som er bra for dem og ikke.

Og i den miksen hører det selvfølgelig ingen steder hjemme å gi ungene bank. Absolutt ikke. Ikke for 45 år siden og ikke i dag.

Det hører med til historien at min far gikk bort for 32 år siden. Da familien var samlet i en hyggelig sammenkomst, tilfeldigvis omtrent 30 år etter at han døde, så sa jeg høyt at «…nå har det gått så lenge, nå har jeg tilgitt faren vår, jeg er ikke bitter på ham lengre». Jeg la til i lett munter tone: «Man kan jo ikke være langsint heller».

Men jeg innrømmer at minnene om faren min smerter meg. Fortsatt.

Han slo meg innimellom helt til jeg var i begynnelsen av tenårene. Det var en dag, da det meste var galt og jeg så et slag bygget seg opp. Jeg husker det som det var i går. Jeg minnes ikke akkurat hva sinnet dreide seg om, det var i en jevnt dårlig periode, men jeg ser for meg at vi var i vår kalde, fuktige vaskekjeller. Et fælt rom med upussede lecasteiner og utrivelig atmosfære. Det var uansett bare mutter’n som vasket klær, så det var ikke så nøye å få det fint der, tror jeg.

Faren min var forbannet på meg og på hele verden den dagen og jeg så armen hans løfte seg. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg må ha vært 15 år. Min eldre bror bodde ikke i huset lengre. Jeg grep armen hans og tok også tak i den andre armen hans. Jeg holdt ham fast. Jeg så at han ble overrasket. Jeg tror jeg så fortvilelse hos ham. Jeg så ham dypt inn i øynene og sa:

 «Om noen skal få juling i dette huset heretter, så blir det deg».

Det slaget jeg ga ham i form av de ordene, tror jeg gjorde mer vondt for ham, enn alle slagene som han hadde påført meg og broderen, helt fra vi var små gutter. Men det var en smerte han påførte seg selv. Det var en selvforskyldt smerte.

Faren min rørte meg aldri mer etter den dagen.

Artikkeltags