Noen av de ivrige kverulantene, jeg skal ikke nevne navn, er forholdsvis rolige nå...

Søndag er altså det man før kalte palmesøndag. Nå skal visst dagen kalles fjerde søndag i inadvent.

DEL


Endelig er fredagen her. Palmefredag. Etter uker der nyhetene har gått fra å være ille til verre, kan det være på sin plass å trekke pusten litt og prøver å finne fram til den gode fredagsfølelsen. I alle fall ryktes det at «Gullrekka» har fått nye tilhengere. Om enn ikke frivillig.

Mange har begynt å få det vi i Hæren omtalte som brakkesyke. Altså at du holder på å gå på veggene, fordi du er inne hele tiden.

Med noen unntak er det faktisk ikke nødvendig å være inn hele tiden. Det er så god plass i Telemark og det går fint an å gå deg en tur uten å oppleve «nærkontakt av tredje grad».

Og siden vi er inne på det så var altså det en film, fra 1977, av Steven Spielberg. Originalt het den «Close Encounters of the Third Kind». Man kan vel si at det sjelden er noe som ser så gammelmodig ut som hvordan framtiden fortonet seg for 43 år siden.

Og siden vi snakker om framtiden før i tiden. Så må jeg ta med en historie fra Halvor Kleppens samlinger av historier og skrøner fra Telemark. Det var et større bryllup i Vrådal og brudeparet var benket sammen med foreldre på begge sider. Moren til bruden reiste seg og jeg siterer Kleppen:

«…Mor til brura blei litt rive med av stemninga, kakka på glaset og tok ordet utan å ha tenkt særleg gjennom kva ho skulle sei. Difor blei ho nok meir svulstig enn godt var. Ho snudde seg mot brureparet og sa:
«Måtte lykkens sol skinne på dere, slik den har skint på far Knut og meg!».
Far Knut snudde seg og kviskra til brudgommen:
«Då blir dei neiggu ikkje solbrente».

Koronaen gjør noe med oss. I all hovedsak synes jeg at stemningen er blitt mykere mellom folk, selv om vi alle sliter litt. Jeg mener å se at folk er vennlige, ansiktene er mer åpne, smilene sitter litt løsere, når man møter tilfeldige mennesker langs veien.

Kanskje vi kan ta med noe av dette, etter koronakrisen er gjennomkjempet og vunnet.

Det er fort gjort å først oppdage hva vi hadde, når vi har mistet det.

Når vi får det tilbake, og jeg snakker om den vidunderlige tilstanden man kan kalle normalitet, så bør vi slutte med å bli frustrert, irritert, og hissig på bagateller.
Jeg har i alle fall sett at noen av de ivrige kverulantene jeg vet om, jeg skal ikke nevne navn, er forholdsvis rolig nå. De sakene som de stadig malte på, var visst ikke så viktig uansett. I alle fall så synes jeg vi har hatt mye vettugt fra våre kronikører og innsenderne, på side to og tre i TA. (foto).

Men siden vi var inne på kjærlighet og ekteskap så må jeg få med noen interessante sitater.

Hun som ble kalt Katarina den store, keiserinne av Russland, hun het egentlig Sophie Augusta av Anhalt-Zerbst sa: «En mann elsker mest intenst når han er tyve, men best når han er tredve».

Mens Nils Kjær, den norske forfatteren, hadde en litt annen tilnærming til temaet:
«Hun er hardhendt i sin erotiske skuffelse. Det er mange kvinner».
Men han sa også:
«For en ung mann er det en stor vinning å være høytidelig forlovet» - så vi får velge det som måtte passe.

Helgen er her, april er her, våren er her og snart er viruset borte. Får vi håpe.
Nå er fredagen åpnet. Signe stunda og lys over landet!

Artikkeltags