Sviktet samfunnet Linn Madelen?

Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg har levd i denne bransjen, mediebransjen, i 30 år. Men jeg har aldri opplevd en sak som plager meg så mye som saken der Linn Madelen Bråthen mistet livet.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Tanken på at det slett ikke var et tragisk selvmord, men kriminelle omstendigheter som avsluttet livet for den unge Bamble-kvinnen forsvinner ikke. Og omstendighetene at denne kvinnen, som nettopp hadde funnet lykken og fått til et liv hun ønsket seg, skal ha blitt drept er noe jeg tenker på nesten hver eneste dag. For meg handler det blant annet om i hvilken grad pressen makter å være den vaktbikkjen som idealer og festtaler så flott forventer at vi skal være. 

Forholdet er altså at en ung kvinne som har funnet en å leve sammen med, men som har et nært forhold til samboerens kamerat, en sen natt skal ha klatret over et høyt gjerde i lang kjole og kastet seg i døden.  Mens denne vennen, en erfaren, atletisk, politimann, ikke skal ha klart å hindre det. Og ikke bare skal han ha mislykkes i å hindre det, han skal også ha vært så sjokkert at han lar det gå lang tid før han melder fra hva som har skjedd.

Men han har ikke vært for sjokkskadet til å reise på jobb på Telemark politikammer.

Og han skal ikke ha vært for sjokkskadet til å flytte inn hos den sørgende samboeren.

Og han skal ikke ha vært for sjokkskadet til å gå gjennom avdødes private ting som hennes pc.

Han har ikke en gang vært for sjokkskadet til å systematisk og aktivt lyve om det som har skjedd, helt til han ble konfrontert med bildebevis av sine egne løgner. TA kunne da også, som eneste avis, publisere disse bildebevisene etter at modige naboer og venner av avdøde i Bamble hadde gjort den jobben som politiet selv sviktet fatalt med å gjøre. Nemlig sjekke sannhetsgehalten i det deres politikollega hevdet. 

Ikke engang da avdødes mor tryglet politiet om å granske saken nøyere, ble det tatt skikkelig affære. Moren fikk tilsendt noen blodige klær, men fikk aldri en skikkelig oppfølging. 

I fjor da jeg skrev om dette i TA så skrev jeg at jeg mente det var feil tiltale.

Det mener jeg fortsatt.

Den gangen fikk jeg massivt med kjeft fra ulike advokater, venner av politimannen og noen andre, men jeg fikk også omfattende støtte fra mange. I alle fall tre advokater ringte meg og støttet min alvorlige tvil til at tiltalen som var reist mot politimannen var den korrekte.

Og om noen mener at vi nå må legge bak oss denne saken og finnes oss i at det enten var feil eller riktig tiltale – og dom, er det dette å anføre:

Det er ex-politimannen selv som har anket dommen han fikk for å forlate avdøde i hjelpeløs tilstand. Det er politimannen selv som har ønsket ny behandling av saken.

At han i retten raste mot TA får ikke hjelpe.  Han har selv forlangt en ny behandling av saken og får eventuelt rase en gang til om han føler for det. Vi må gjøre det vi mener er vår jobb uansett.

Og jeg sitter altså med en nagende følelse av at vi som rettssamfunn har sviktet den avdøde kvinnen, og hennes nærmeste, moren, broren og samboeren, fordi vi

1: Sviktet totalt da saken skulle vært etterforsket grundig i dagen etter dødsfallet.

2: Ikke klarte å lage en tiltale om sakens egentlige innhold, men fant fram til en annen tiltale som var lettere å bevise.

I pressen er det strenge regler om forhåndsdømming. I Vær varsom-plakaten, som er «grunnloven» for presseetikk i Norge, står det eksplisitt under kapittel fire om publiseringsregler, i punkt fem følgende:

«Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom».

Jeg unngikk forhåndsdømming sist jeg skrev om det, selv om noen påsto noe annet. Jeg har respekt for at det er domstolene i landet vårt, ikke pressen, som skal dømme. Men jeg stilte det samme spørsmål ved påtalemyndighetene den gangen som jeg gjentar nå.

Punktet om forhåndsdømming betyr ikke at ikke pressen skal kunne kritisere, eller stille spørsmål ved, påtalemyndighetene. Når Statsadvokaten innstiller på en drapstilale, mens Riksadvokaten overprøver dette, tyder også alt på at det, i det minste, fantes indiser som kunne føre til en annen tiltale.

Man må ikke engang utenfor Grenland for å finne saker der det er blitt reist drapstiltale på tynnere indiser enn i Linn Madelen-saken. Som den tragiske Gry Hosein-saken. Gry ble drept i januar 2001 og ble funnet i mars samme året. Hennes mann, Gamal Hosein, ble dømt til ni års fengsel for drapet. Både tiltalen ble reist og dommen avsagt på en indisierekke uten tekniske bevis. Selv om jeg fortsatt er overbevist om at Hosein-saken ble korrekt behandlet av domstolene.

At man i ettertid har hevdet at bevisene fra Breviksbroen ikke holder til en drapstiltale, kan være et argument. Etter mitt syn er det likevel et underlig argument.

På grunn av indisierekken.

På grunn av de aktive løgnene fra politimannen.

På grunn av hans påfallende oppførsel i ettertid.

Og på grunn av alle vitneutsagnene som kom fram i forrige rettsrunde der naboer fortalte om bråk og skrik og rop om hjelp.

Dette går rett og slett ikke opp med det bildet som er forsøkt tegnet av et selvmord.

Det at disse forholdene plager meg er ikke noe viktig poeng. Men at ex-politimannen er tiltalt for noe annet enn det de aller fleste ønsker å få rettslig belyst, vil hefte ved vanlige folks alminnelige rettsoppfatning i lang tid. Og det burde plage påtalemyndighetene like mye som meg.

Ikke engang da avdødes mor tryglet politiet om å granske saken nøyere, ble det tatt skikkelig affære. Moren fikk tilsendt noen blodige klær, men fikk aldri en skikkelig oppfølging. 

Artikkeltags