Gå til sidens hovedinnhold

Når en som leser 150 bøker i året anbefaler noe er det verdt å høre på

Først kjøpte jeg boken fordi Bjørg Øya Tefre på Norli i Arkaden i Skien anbefalte den. Når en som leser 150 bøker i året anbefaler noe er det verdt å høre på. «Årets vakreste bok» tror jeg var ordene hun brukte.

I tillegg var det en usedvanlig fin tittel. «Tollak til Ingeborg» er nesten som ren poesi, alene. Ikke minst for meg som har en fantastisk datter som heter Ingeborg.

Men boken viste seg å være noe helt annet enn vakker.

Jeg må si det.

Den var vond.

Den var rå.

Den var urovekkende.

Den var sår.

Den var full av alt som gjør at man ikke kan legge den fra seg, selv om den smerter å lese.

Og den var genial.

Nettavisen:

«..en knyttneve av en roman, skrevet på et kraftfullt og flott nynorsk og med lag på lag i handlingen.»

VG:

«…en roman som best slukes i ett jafs og etterlater leseren undrende, opprørt og forfjamset. Herre jemini, Tore!».

NRK:

«Det er eit uhyre sterkt portrett og eit intenst familiedrama [...] ei verdig feiring av 25 år som forfattar.»

Aftenposten:

«Denne tettvevde, thrilleraktige romanen om kjærlighet, vold og protest må være noe av det beste Tore Renberg har skrevet.».

Det at den er på nynorsk gir boken utvilsomt ekstra kraft:

Som en sa det for mange år siden: Språket som Mesteren selv snakket. Han hadde forlest seg på bibelen i form av nynorskutgaven fra 1938 der det står små lyriske høydepunkt som:

«For so elska Gud verdi at han gav Son sin, den einborne, so kvar den som trur på han, ikkje skal verta fortapt, men hava æveleg liv».

Men Tore Renberg har forfattet en ganske fantastisk bok.

Som det altså gjør vondt å lese.

Tollak er en skikkelig stabeis. Eller en bygdetulling. En som ikke forandrer på noe. Han skifter ikke retning selv om han er på vei rett mot stupet.

Han faller for Ingeborg og Ingeborg faller tilbake.

Et av kjærlighetens store mysterier ligger akkurat i dette: Hva er det som gjør at noen faller så fullstendig for andre. Ofte helt feil person.

Tollak er feil for Ingeborg. Men Ingeborg er så langt fra feil for Tollak.

Hun er hans eneste glimt av kjærlighet i en vanskelig verden. At han får to barn, og en til «privat» som det heter, forandrer ikke akkurat dette.

Det er Ingeborg som viser ham lyset og et glimt inn i en verden som består av sanselig erotikk.

De to barna vokser opp med en varm mor og en sær far. Dessuten en tilbakestående bror som dukker opp, etter et kompromiss.

Om det er kjærlighet som Tollak viser «Oddotosken», Otto, som ikke klarer å si sitt eget navn riktig, er vanskelig å si.

Er det omsorg?

Er det bare dårlig samvittighet, etter noe som kan ha vært en voldtekt?

Gjennom hele boken strekker leseren seg, i alle fall jeg, etter noe som kan gi håp, noe som kan gi lyspunkt, noe som kan peke i en riktig retning. Og det eneste jeg får er flere knyttenevneslag i magen.

Elendigheten tar ikke slutt.

Det er som å lese Amalie Skram, på en dårlig dag. Det er som Hellemyren har flyttet sørover og hundre år framover i tid.

Håpløsheten tar aldri slutt.

Hvorfor i himmelens navn skal man utsette seg for å lese en slik bok da?

Jo, fordi den er god. Den er vakker litteratur. Den er verdt å lese.

Det kan til og med hende at dette er en av de bøkene som gjør deg klokere i livet. Og det er det slett ikke alt man kan si om, verken når det gjelder bøker eller annet som vi forer hjernene vår med.

Og Tollak, hvordan går det med ham?

Det går vel som det måtte gå. Og vel så det.