Nok en helg er lagt bak oss i den mest underlige tidsperioden noen av oss har opplevd. Og det begynner å tære på, så ærlig skal jeg være.

Jeg har en flott mor på 82 år. Hun bor på sykehjem i Vestfold. Å stadig måtte forklare at jeg ikke kan besøke henne, ikke kan hente henne, ikke kan kjøre en tur, slik hun spurte om nå i helgen, gjør vondt.

De aller fleste rammes på en eller annen måte. Jeg hørte om en begravelse forleden, der svært mange av de nærmest rett og slett ikke kunne delta, både fordi det var en begrensning på antallet som fikk være i kirken og flere av familiemedlemmene til avdøde rett og slett var i karantene andre steder i landet.

Sorg gjør litt mindre vondt når man er mange til å dele på den. Det motsatte smerter ekstra.

Ingen er uberørt.

Og i tillegg til alle de følelsesmessige sidene, er det alvorlige økonomiske sider.

Jeg hørte her en dag om en ung familie som hadde kjøpt ny bolig like før det hele var i gang og ikke hadde solgt sin andre bolig. Det fører ikke akkurat til god nattesøvn å ha to-tre millioner mer i gjeld enn det man har påregnet.

Andre er permitterte og selv om myndighetene har vært ganske rause med fleksible og utvidet dagpengeperiode, er det både folk som faller utenfor ordningen og som uansett får det trangt. Og folketomme gater - som på dette bildet - er et dystert varsel. Bak de tommeg gatene lurer det konkurser.

Men det er altså viktige aspekter her.

Det ene er det som er knyttet til selv sykdommen. Det er vanskelig å være skråsikker, men det ser ut som myndighetenes mål om å flate ut kurven, virker noenlunde etter intensjonene. Altså at man prøver å begrense smitten, så sykehus og helsearbeidere har nok kapasitet til å følge opp de mest alvorlige tilfellene. Men det gjør også at unntakstilstanden varer lenge.

Det andre er det økonomiske. Der må jeg si at vi er heldige i dette landet.

For selv om vi er rammet av en trippel økonomisk smell med oljeprisfall, aksjekrakk og massearbeidsledighet, så finnes det både penger i de norske statsfinansene til å flate ut også den kurven og det finnes penger til å satse ekstra, ekstra, når smitte og sykdom er under kontroll og vi skal begynne å jobbe normalt her i landet igjen.

Da bør man ikke spare på mye, da bør hele folket i arbeid og by og land gå hand i hand, for å bruke to politiske slagord.

Det er mye vi skal gjenoppbygge når vi er ferdig med viruskrisen. Og jeg tenker på at vi skal være glade for at det var folk på Stortinget og i Regjeringen som faktisk var opptatt av å spare penger i de gode tidene.

De første pengene gikk inn på oljefondet så sent som i 1996. Historisk sett har både Ap og Høyre vært pådrivere for et slikt fond. På litt ulike tidspunkt. Og faktisk også SV som i sitt forslag til statsbudsjett i 1986 skrev:

Det henstilles til Regjeringen å vurdere opprettelsen av et bufferfond - oljefond som kan møte usikkerhetene omkring oljeinntektene og samtidig åpne for en mer demokratisk styring over oljeformue.

Vi husker også ganske godt hvem som ikke ville spare.

Noen sier at lykken er bedre enn forstanden, men sannheten er at forstanden slett ikke var ille da de laget norgeshistoriens største sparebøsse. Det vil vi nyte svært godt av i årene som kommer. Og det kommer vi til å trenge.