Gå til sidens hovedinnhold

- Når ble vi så rike i dette landet?

Artikkelen er over 1 år gammel

"Når ble vi så rike i dette landet?"

"Når ble vi så tyvaktige i dette landet?

Du får velge hvilken av titlene du foretrekker.

Begge har noe for seg, er jeg redd. Og akkurat nå handler det om sykler.

På en fin spasertur mellom Skien og Porsgrunn og tilbake til Skien ble vi oppmerksomme på hvor mange sykler det lå og slang, her og der. Dette var en søndag og noen hadde preg av bare å ha blitt slengt fra seg i lørdagens festrus. Eller bare rus. Andre hadde blitt gjenglemt, blitt stående, mer eller mindre låst, her og der. En av syklene hadde stått på nøyaktig samme plassen i alle fall i tre måneder, urørt.

Jeg vet ikke riktig om det er slik at sykler er blitt så billige at ungdommer, unger og voksne, som har kjøpt eller fått seg en slik, rett og slett ikke gidder å passe på den, rett og slett ikke gidder å ta vare på den, rett og slett ikke gidder å låse den.

I så fall er vi blitt for rike i dette landet.

Eller kanskje det er slik at folk mener sykler er et fellesgode – så om du ser en sykkel, så kan du bare forsyne deg til ditt behov, akkurat da – og slenge den fra deg der det måtte passe. Den typen sosialisme tviler jeg på er like populær for den som mister sykkelen sin.

I så fall er vi blitt en nasjon av tjuvradder.

Sykler er blitt billige. Da jeg fylte 10 år, høsten for 45 år siden, i 1974, så fikk jeg min første sykkel. Det var tradisjon i vår familie. Vi fikk sykkel av mor og far til 10-årsdagen. Jeg fikk en DBS Apache Cross. Tøff sykkel. Den kostet, så vidt jeg husker litt over 1000 kroner. En voldsom sum den gangen. Et skikkelig innhogg i en ganske skral familieøkonomi. Nå får du de billigste syklene til nesten samme prisen.

I 1990 ble det importert 160 600 sykler.

I 2000 ble det importert 360 500 sykler.

I 2010 ble det importert 422 300 sykler.

I 2018 ble det importert 335 500 sykler.

Dessuten blir det fortsatt produsert noen sykler her hjemme. Og vi snakker da om sykler uten batterihjelp. De stadig mer populær med batteri utgjør ganske mye i tillegg de senere årene. I 2017 ble det importert om lag 60 900 elsykler til Norge. Over halvparten fra Kina.

Selv om sykler neppe har samme holdbarheten som før, jeg tror bestefaren min hadde den samme sykkelen i over 50 år, så forsvinner de heller ikke. Det ser vi over alt. Mange av dem ligger henslengt, her og der. De blir stjålet – fordi folk ikke gidder å gå til busstoppet.

Påfallende mange ligger i alle fall i nærheten av busstopp. Og dette er et symptom på noe som jeg slett ikke liker. Bruk og kast er blitt til stjel og kast. Det er ikke noe adelsmerke på den norske folkesjelen.

Heldigvis er det mange som bidrar til å motvirke dette også. Da vi fant en fin, antakelig ganske dyr, sykkel på Nenset hin søndagen og tok et bilde, la det ut på Facebook og ba folk dele det hele, så gikk det ikke lang tid før nesten 100 mennesker hadde delt bildet på «Face». For det kunne jo være en ung gutt eller jente som savnet sykkelen sin som var stjålet, og som ikke hadde anledning til å bare skaffe seg en ny. Eller det kunne være en bortskjemt mann – som rett og slett ikke gadd å ta vare på den.

Hva vet jeg?

Det jeg faktisk vet er at det ligger og slenger sykler over alt. I elver, i grøfter, ved busstopp, langs veien, på parkeringsplasser, ved jernbanestasjoner, her og der. Og det er ikke stilig.

Så om ikke annet, så kan jo du si det til noen unge, eller eldre, som du kjenner, at å ikke passe på tingene sine, eller å stjele andres sykkel, vitner om en hjerne, eller et verdisyn, på felgen.