Nå vil jeg REISE - jeg har ikke tenkt å bli sistereisgutt

Av

Noe av det jeg savner mest - i koronaens tidsalder - er å reise. Å oppleve nye folk, nye smaker, nye dufter - og kjenne på friheten.

DEL

Jeg var ikke i utlandet første gangen før jeg var 18-19 år. Da var vi tre kamerater fra Bergen som var over til Sverige. Vi var ikke så langt som Strømstad, men en campingplass mellom Svinesund og Strømstad et sted. Det gjorde såpass inntrykk at jeg har prøvd å finne stedet på kartet siden, kan det ha vært Ylserød? Der vi overnattet i en campinghytte. Det var altså min første utenlandsopplevelse.

Både økonomi – og anledning ellers – gjorde utenlandsturer til noe svært eksotisk på den tiden. Jeg reiste ikke med fly før jeg var 20 år. Det var da jeg skulle tilbake til militæret etter min første perm hjemme ble utvidet så jeg kunne følge min fars begravelse. Før jeg måtte melde meg i leiren igjen. Flesland-Kjevik er vel ikke den mest spektakulære reisen, men i luften var jeg.

Men etter hvert så ble både mulighetene, økonomien og lysten til å reise bedre og bedre. Det ble billigere. Og langt, langt flere avganger og reisemål tilgjengelig. Selv om jeg mener de første flyturene fra Bergen til London kostet omtrent 4-5000 kroner tur/retur. Da snakker vi midt på 1980-tallet.

Men de siste 30-35 årene har jeg reist ganske mye. Så mye som tid og økonomi har gitt meg mulighet til. I tillegg til at det tidvis har blitt en god del reising med jobben. Og nå får jeg vel en ny runde med kjeft fra en eller annen, slik jeg fikk da jeg i vår var så uheldig at jeg fortalte om den planlagte påsketuren til Lisboa-Jerusalem og Warszawa som gikk i vasken. Men det får våge seg.

Spesielt har jeg stor glede av å rusle rundt, litt utenfor turistattraksjonene. Gjerne langt fra dem også. Bare gå gatelangs.

Eller ofte enda bedre, langs en grusvei på landsbygden, slik det ene bildet fra Nord-Italia viser.

Det å gå rundt slik, gir både en ro over turen og man får sjansen til å komme enda nærmere virkeligheten.

Er man heldig, kan man bli invitert på et glass hjemmelaget vin også, som jeg opplevde en gang i Italia. Mannen bak vinen hadde jobbet på en hotellrestaurant i over 40 år og hadde spart penger for å kjøpe seg en liten vingård – som han nå, som 75-åring, dyrket egne druer og produserte vin fra. Vinen var forresten usedvanlig…. dårlig. Men det sa jeg ikke.

Eller det å gå tom for vann i juliheten i Spania og ta seg en kjapp tur på appelsinslang på et nedlagt bruk, slik vi opplevde på landsbygda utenfor Valencia i fjor sommer.

En gang jeg var i Brasil ble jeg advart mot å gå omtrent alle steder. Alt var farlig. Alle steder sto det folk klar for å rane en. Men med noen dollarsedler i lommen, la jeg i vei i «forbudt» område. Og traff to-tre unge karer, som ville ha fyr, ville vite hva klokken var, ville se nærmere på kameraet mitt. De fikk to-tre dollar, kanskje fem, og vi ble vel forlikte. Jeg unngikk i alle fall ubehageligheter. Og ble invitert inn til en av dem, som viste en flott bakhage bak den skitne gaten. Slik kom jeg litt nærmere på den brasilianske virkeligheten.

Ikke fordi jeg har så lyst på risiko, men fordi jeg ikke har så stor interesse for katedraler og statuer, mer interesse for dagliglivet, slik de lever der jeg er.

Samme skjedde forresten en gang på Jamaica, der det var utrolig gøy og litt skremmende, å bli «sjanghaiet» et par ganger i jungelen. Jeg sa til sønnen min da vi plutselig møtte en kar med svært automatvåpen i skogen at «nå ryker nok mobil og penger, men jeg tror ikke det skjer noe verre». Men vi ble ikke ranet for noe og fikk oss en jamaicansk venn, om ikke for livet, så i alle fall for de neste 20 minuttene.

Cuba er forresten det absolutt tryggeste landet jeg har vært i, i Latin-Amerika. En gang på julaften punkterte vi tre ganger på en dag. Alle gangene fikk vi hjelp av lokalbefolkningen. Den siste gangen nektet han som syklet fem kilometer med hjulet vårt fram og tilbake, med et reparert dekk, å ta imot betaling. Det var julepresang fra ham til oss.

Pandemien har jo stoppet alt slikt.

En stund.

Og jeg er blitt enda mer bevisst på at reisene, når verden blir noenlunde friskmeldt igjen, slett ikke skal være litt nonchalante tidtrøyteturer. Jeg skal så absolutt ikke ligge og grille kroppen på en strand. Akkurat det siste har jeg i grunn aldri likt, men enda mer enn før er jeg blitt opptatt av å putte kvalitet inn i de reisene jeg skal forta. Fjellturer. Gå litt på landsbygda. Her og der.

I fjor i påsken gikk vi en tur i et landdistrikt i Spania. Bare en dagstur. Vi fant et uttørret elveleie, noen bygdeveier, litt stier og slikt. Og vi spiste niste i en fraflyttet, nedlagt landsby. Den dagen, de timene, gjorde mer inntrykk på meg, enn alle de andre tingene vi gjorde.

Selv et besøk på en Michelin-restaurant kunne ikke måle seg med dagen vi tuslet rundt lang veier og stier og ved nedlagte og ikke nedlagte gårder ved Serra de Bérnia – ikke langt fra Altea, der mange nordmenn lengter tilbake til nå.

I USA hører jeg noen av republikanerne, i det skakkjørte politiske klimaet, pådytter meningsmotstandere at «de vil ta friheten fra oss». Der handler det ofte om friheten til å bære våpen, eller «friheten» som ligger i at helsetjenester er forbeholdt dem med penger.

For meg handler frihet om helt andre ting.

Og en av de største frihetene er muligheten til å reise. Til nye steder, møte nye folk, smake ny mat. Den friheten har vi mistet. Og den friheten gleder jeg meg stort til å få tilbake. Den siste utenlandsturen jeg har hatt, i februar, besto av tre fjellturer på tre dager i løpet av en langhelg i Spania.

Den var ikke for en sistereisgutt.

Artikkeltags