Grunnfjellet runder 60

Artikkelen er over 15 år gammel

Det må ha vært i så langt tilbake som til 1962 Kåre Virud sto på en skikkelig scene for første gang. Ulastelig kledd i hvit jakke, sang han blant annet «Shortnin' Bread» for et fullsatt Notodden Teater. Bak ham sto bandet The Tornadoes. Bandet er forlengst glemt. Slik gikk det ikke med vokalisten som fyller 60 år i kveld.

DEL

Stemningen var stor i en heit teatersal denne kvelden i 1962. Konkurrerende lokale rockekonger og andre mindre mektige figurer med Brylcreeme, Cheseline eller Vitabrill i håret, reiste seg i salen, hojet, klappet og skrek. Ungdommen i 1962 var sulteforet på levende rock. Lokalavisa mente at dette var bra saker, og skrev blant annet:: Kåre Virud var det sterke kjønns representant. Han hadde godt tak på publikum, og gjorde en meget god innsats i nummeret «Short bread». (Heller ikke da var journalister feilfrie).

Hvor Kåre Virud hadde fått tak i singelplata «Shortnin' Bread» som Paul Chaplain ga ut i 1960, er vi ikke helt sikre på. Hvis det var hos salige Torbjørg Hellands musikkhandel på Notodden, ble plata kjøpt for kroner 6,50 fra singelbunken hun hadde merket «Raske». Frk. Helland hadde da også en bunke med «Seine». Så enkelt var det den gang.

Vi minner jubilanten om at platas B-side handlet om ei jente som hette «Nicotine». Kåre kvitterte for opplysningen med å gripe etter rullingspakka. Ansiktet sprekker etter å ha gjennomlevd noen nostalgiske tanker. Smilerynkene blir tydeligere. Vi trodde faktisk at det var et halvt liv med deprimerende bluestekster som hadde skylda for at ansiktet ikke lenger er så glatt som det var i 1962. Man må da vel bli merket av tekster som Even the good days are bad eller I woke up this mornin' and found myself dead.

ELVIS OG HOOKER'N

Kåre Virud er meget klar når det gjelder sine musikalske røtter og hva/hvem som påvirket hans unge og mottakelige sinn.

- Elvis og «Hearbreak Hotel» traff meg som et kjempestort lydsjokk. Noe liknende hadde jeg aldri hørt. For et trøkk! I ettertid ble det jo klart at dette var blues - ikke rock 'n' roll. Elvis sang for øvrig mye bra blues, og var noe langt annet enn Ray Conniff's kor og orkester som NRK likte langt bedre enn Elvis.

- Hjemme på Notodden hadde vi jo Willy Strandli. Hans bruk av elektrisk gitar var en voldsom inspirasjon. Han var vel den første virkelig gode gitaristen jeg opplevde.

- Hvordan oppdaget du bluesen som må ha vært en skikkelig minoritetsmusikk på den tiden?

- I Norge var bluesen for minoritetene, men i 1964 oppholdt jeg meg i København. Der var det litt annerledes, og jeg fant en LP jeg bare måtte ha. Sjølveste John Lee Hooker spilte sammen med Sam Jones på bass og Louis Hayes på trommer. Dette så spennende ut. Jones og Hayes var jo jazzfolk, og klangene i jazzen hadde jeg sansen for. John Coltrane's «A Love Supreme» var også et album jeg satt stor pris på. Men jeg tror nok at min sans for blues forløste seg den dagen i København da jeg kjøpte trioen Hooker, Jones og Hayes. Omtrent samtidig kjøpte jeg de da nyutgitte skivene med Robert Johnson.

FORUT FOR SIN TID

Hjemme i Norge var Kåre Virud blant de aller første som fanget opp de samme USA-vibrasjonene som nådde de Britiske Øyer og folk som Rolling Stones, The Yarbirds, Van Morrison, Eric Clapton, John Mayall og Alexis Korner. TA tror det er riktig å si at Kåre oppdaget svart musikks verdi samtidig med for eksempel Keith Richard.

Norge var tynt befolket med Blues- og R&B-band. Egentlig var det vel bare The Public Enemies og Arild Wickstrøm som spilte blues i gamlebyen.

Kåres interesse for svart musikk resulterte i et av de første R&B-banda her på berget. I 1965 ble «P.S. Blues» født i et bomberom på Notodden. Et band som kunne skilte meg eget visittkort, men så flotte saker kunne ikke forhindre at den første spillejobben ble en ren tragedie.

BLE ALDRI SPURT IGJEN

Kåre setter seg tilbake i kubbestolen fra Sauherad, ruller nok en sigarett fra Eventyrblandingen og slår fast følgende:

- At vi fikk spillejobb på et stevne i Tuddal var en total feilbooking. Her kom vi urbane gutter til Tuddal og et publikum som forventet et «reinlender og polka-band». Det fikk de slett ikke. Jeg hadde munnspillet i lomma og forsøkte å blidgjøre folk med «Se, der danser bestefar». På en måte reddet munnspillet oss, men kvelden ble en ren skandale som antagelig måtte skyldes ungdommelig uvitenhet og overmot. Vi ble aldri spurt igjen.

STOR PRODUKSJON

Dagens 60-åring kan se tilbake på en stor produksjon. Fra «Barbeinte Engel» han laget i 1974 til «Det blå arret» som Norsk Utflukt ga ut i 2002.

- Det begynner vel omsider å gå opp for meg at ungdommen definitivt er forbi, men så er det heldigvis slik at man ikke er eldre enn man føler seg. Selv om du blir 60 år, bør du nødvendigvis ikke bli gammel inne i skallen.

- Du blir gjerne omtalt som grunnfjellet i norsk blues. Hvordan reagerer du på betegnelsen?

- Veldig hyggelig å høre slikt. Jeg må antagelig ha påvirket noen. Det er i det hele tatt unge musikere i Norge som holder bluesen ved like. Se på Amund Maarud. Se på Vidar Busk. Du skal lete lenge i USA for å finne en tilsvarende kvalitet.

«I TEATERET»

Fotograf Arild er blant dem som så blues-lyset etter å ha kjøpt Kåres «mesterbrev». Vi sikter selvfølgelig til konsertskiva «I Teateret» fra 2001. Hansen som sjøl er musiker ønsket å vite om Kåre følte noe spesielt ved å spille inn plata på en scene i Notodden teater hvor liksom det hele startet?

- Den gamle scenen jeg sto på i 1962 ble desverre revet i 1977, men den nye ligger bare få meter fra den gamle. Jo, det var spesielt. Husket godt hvor livredd jeg var før teppet skulle opp i 1962. Det grenset nesten til panikk. Jeg tror mange av mine veier møttes da vi spilte inn «I Teateret». Det var liksom et comeback etter 40 år på vegen.

NOE MER ANSVARLIG

- Hva skal du gripe ta i som nybakt 60-åring?

- Jeg har noen prosjekter som jeg holder på med. Løse ting sammen med Norsk Utflukt. Antagelig munner det ut i en ny plate, men jeg vet ikke når den kommer. Nå er jeg kommet opp i en alder hvor det settes av tid til planlegging. Ungdommens spontanitet er sjarmerende når du er ung, men det er ikke så sikkert den er like sjarmerende bestandig. Jeg er vel blitt mer ansvarlig med åra.

- Med hensyn til ungdommelig spontanitet, stemmer det at du avsluttet din karriære som elev på realskolen ved å tømme bøkene du hadde i skolesekken på rektors kontorpult?

- Tjaaaaaaaaa? Jeg avbrøt skolegangen og dro til sjøs, sier Kåre Virud.

Akkurat det skal vi være glade for på en dag som denne. Da Kåre kom til Japan, kjøpte han sin første gitar...

Artikkeltags