«Under stjernone» er en blanding av konsert og opplesning, og var opprinnelig et bestillingsverk til fjorårets Vossajazz. Siden har det blitt både plate, og nå også en rikskonsert-turné. I sentrum står dikt og dagboknotater signert lyrikeren Olav H. Hauge (1908-1994).

Skuespiller Hildegun Riise synger ikke, men leser Hauges tekster med stor forståelse, mens bassist Edvard Askelands komposisjoner smyger seg vemodig rundt ordene.

På scenen i Ibsenhusets Peer Gynt-sal i går kveld medvirket også to andre drevne jazzmusikere. Gitarist Eivind Aarset og trompetist Per Jørgensen bidro til å legge skjøre lag med musikalske stemninger til opplesningen.

Opprinnelig har også perkusjonist Paolo Vinaccia vært en del av ensemblet, men han var ikke med under gårsdagens turnéstopp.

BONDE OG POET

Olav H. Hauge kom fra Ulvik i Hardanger, og regnes som et signaturnavn innenfor den norske litterære modernismetradisjonen. Han debuterte i 1946 med diktsamlingen «Glør i oska». «Under stjernone» inneholder tekstbiter og utvalgte dikt som sammen vever et fint og litt underfundig bilde av en mann som var en poet med få ord, men også en arbeidsmann, en jordnær fruktbonde fra Ulvik med et godt øye til naturen. Denne kontrasten, og kanskje også konflikten, er en av flere sider hos Hauge som trekkes fram i løpet av konserten.

Hildegun Riise ga publikum et innblikk i en mann som var opptatt av alt fra store spørsmål til mer hverdagslige trivialiteter. Men hva er egentlig gull og hva er egentlig gråstein i livet? Det undret Hauge seg over også.

Brokkene av dagboksnotatene ble ikke servert kronologisk, enten de handlet om poetens første dikt om fuglen på ruta, eller om brevet fra mor eller om hvorfor de ulykkelige dikter best. Hauge hadde dessuten humor, som tilhørerne fikk servert i små stikk underveis.

KJENTE DIKT

Dikt som «Katten», «Eg stend eg, seddu» og «Les Lu Chi og lag eit dikt» er blant Hauges mange kjente dikt, og blant dem publikum i Skien fikk et gjenhør med.

Musikerne vekslet mellom å akkompagnere skuespillerens opplesning og legge ut på «egenhånd». Musikertrioen leverte lavmælte og stemningsmalende komposisjoner som kledde den mollstemte og litt nakne tonen i Riises tekstutvalg.