Gå til sidens hovedinnhold

Munch'en SÅ folk

Det er vinterferie. Mer enn normalt trengte ungene ferie nå, tror jeg. Det har vært harde tider. Men for noen er også ferie en krevende tid.

Kanskje spesielt krevende for unger og ungdommer, som kanskje har det litt tungt fra før.

Noen er fulle av energi og skal stå på ski og skøyter og gjøre mye gøy fra hytter, eller hus. Noen har gøye planer og avtaler hele denne uken.

For andre er det ikke slik.

Noen mister det lille av sosialt liv de har, akkurat når det er ferie. Kanskje vennene er avgårde på de mest storslåtte hyttene, mens en selv sitter hjemme og må nøye seg med «snap’er» fra fjellet og tungsinn hjemme.

Jeg hadde en lærer som heter Olav Munch Jensen på ungdomsskolen.

Vi er nå tilbake rundt 1978-79.

Han var norsklærer, men egentlig var han veldig mye mer enn det.

Han var en fyr som, vil jeg påstå, alle sammen. Han så talentene, han så dem som hadde det vondt, han så dem som slet med indre eller ytre uro i livene sine. Og han anstrengte seg alt som rammene rundt en ungdomsskolelærer kan tillate, for å bidra.

I fotballen snakker man om å «spille folk gode».

Munch’en prøvde å spille elevene gode.

Han er fortsatt aktiv. Ikke som lærer, han har vært pensjonist i noen år, selv om han ikke ser slik ut, men han deler raust fra livet sitt, på Facebook.

Omtrent daglig legger han ut bilder fra sykkelturer og reiser som den spreke senioren har foretatt. Forleden dag la han ut et svært tankevekkende dikt av Ingvar Moe som kan passe ganske godt i vinterferieuken.

Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,

så meg er det lett nok å terge.

Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,

å dukke i elva, å klatre i berget...

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!


Eg somlar og rotar, sit aldri i fred

og får aldri ferdig ei lekse.

Men gjeld det å lokke ei mor til å le,

ein hund til å danse, ein blom til å vekse...

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!


Eg greier mest aldri å fange ein ball,

eg spring nok, men stega er tunge.

Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,

ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge...

Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.

Om nokon vil seie dei trur at eg kan!


Sånn er det nok med mange. De absolutt aller fleste har et aller annet område de behersker godt. Men om man er så uheldig at det man faktisk behersker, er noe som ikke «blir regnet med», så kan du bli sett på som en som ikke får til noe, selv om du, innenfor dette området er rene magikeren.

Så får vi prøve da, etter beste evne, å se folk vi andre også.

For det rare er at det behovet har vi, alle som en, selv etter at vi er blitt voksen. Og vel så det.

Tilbake til Munch’en.

Jeg tror jeg ser hva han holder på med, fortsatt. Hva han prøver å gjøre med de «plattformene» han har. Det han gjør er å spre litt farge, litt lys – og ganske mye håp til oss andre.
Og takk for det!