Karawane er de Porsgrunnsbaserte musikerne og scenekunstnerne Anette Röde Hagnell og Chris Erichsens prosjektgruppe. Forestillingen «Labyrint» springer fram av et samarbeid i et kunstnerfellesskap med musiker og performancekunstner Snorre Sjønøst Henriksen ( opprinnelig fra Brevik) og billedkunstner og scenograf Sigvei Ringvold. Hagnells nyskrevne tekst bærer hele den timeslange forestillingen.
Som publikum føres vi opp til tårnsalen gjennom den gamle spritfabrikken i Spriten Kunsthall via billedkunstner Sigvei Ringvolds utstillingsrom. Ringvold arbeider med objekter som er utsatt for mekanisk eller fysisk behandling, vridde, nakne eller på annen måte destruerte som grener flekket for bark, eller brent aske. Rommet er et åsted for handlinger. Dette har vært utgangspunkt for et samarbeid mellom kunstnere fra ulike kunstfelt, som har resultert i forestillingen «Labyrint».
7 røde tråder strekker seg fra gulv til tak og danner et sirkelrundt felt. Når poet og skuespiller Anette Röde Hagnell gjør entré stiller hun seg midt i sirkelen og varsler oss om en inntreden i et landskap i oppløsning. Vi geleides videre oppover i etasjene og inn i tårnsalen, hvor rommet er lyssatt av fargen absinth-grønt. Fra taket henger Ringvolds legemsstore papirkrims. De ligner ulveskrotter eller ulvehammer. De store fabrikkvinduene er dekket tett av svartkritttegninger. Betonggulvene er dekket av persiske tepper, scenerommet har knapt markerte overganger. Som publikum i en fullsatt sal kommer vi dermed tett på.
Telemarkspoesi
Det bør egentlig være en hel liten sensasjon hver gang en ny norskskrevet scenetekst settes opp. «Labyrint» er noe så sjeldent som nyskrevet poesi for scene, framført av poeten selv.
Fine modernistiske dikt med høy grad av presisjon i strofer som «Alla andra bor på en annan planet». Hagnells poesi befinner seg innenfor modernistisk litteraturgenre i et coviderfaringsbasert perspektiv, som kan nærme seg visjonsdiktning.
Mørk labyrint
I Hagnells mørke labyrint er unntakstilstanden blitt den nye normalen. Naturen er i uro og i opprør, som ved «Blixtor» og «stormande hav». Mennesker finnes men de er «lidande» i et landskap hvor «forlåtelse» og «forråtnelse» er ordrim. Våren har ingenting å by på. Fortiden har gått i oppløsning. Drømmer og håp fra barndommen er borte. En romantisk, eller en nostaligsk lengsel avsløres i strofer som «Jag søkte stjärnan som ledet hem», men hjemmet er borte: «mor og far vet inte var livbøyan henger», og konfirmasjonskjortlene er nå blitt «mumiers kläder». Scener som fra ekteskap er gjenkjennbare i strofer som «Jag klamrar mig fast vid en främling» og «Hatets vägar» vipper mellom den personlige og den storpolitiske scenen, som i historien om «en liten elak clown» som truer med å ta over verden. «Inntil motsatsen er bevisat, lever vi för evigt».
Det er ingen automatikk i fortrinn at poeten også er scenekunstner, men her går prosjektets potensiale opp i mente, på grunn av Hagnells sterke autensitet som formidler, som er nødvendig for formidlingen av poesien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kabaretdramaturgi
Siden monologens dramaturgi er naturlig brutt opp av en rekke av dikt, og lyssettingens brå fargeskift, Hagnells ekspressive vokalbruk, kan det være naturlig å peke på mellomkrigstidens kabaretdramaturgiske grep.
Å dyrke det nostalgiske er en av farene ved en slik kombinasjon av tekst og estetikk. Men det nostalgiske er ikke den eneste faren i en slik forestilling. En annen er det kunstneriske, svevende uten handling, med dystopiske drømmer og pessimistiske drømmebilder. «Labyrint» fungerer overraskende godt, i synergieffekten fra kunstnere som bygger på hverandres etos. Selvom det er dystert, er det likevel håp, men håpet ligger ikke umiddelbart latent i tekstene, men i det auditive forløsende grepet. Det skaper en organisk dynamikk, som vender forestillingen mer over i et konsertformat, som absolutt kler konseptet. Musikerne og lydskulptørene Henriksen og Erichsen fornyer kabaretformatet med støymusikk, hvor beaten legger seg som en ny puls bakom hjertet. Fungerer det? Ja! Jeg koste meg! Støymusikken skaper driv og motkraft i det poetiske, dystre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Skien og Porsgrunn utgjør et kraftsentrum i teatermiljøene i Norge. «Labyrint» forsterker bildet i og med at forestillingen treffer med millimeterpresisjon på sin samtid, i sanntid, siden 80-tallspessimismen plutselig er blitt dagsaktuell, i den midtkrigskrise vi nå er omgitt av, etter gjenåpningen av korona-samfunnets ensomhet. Slike bærekraftige kunstprosjekter håper vi å se flere av framover.