Øyvind Klingberg til minne

MINNEORD: Svein-Helge Høgberg minnes sin gode venn og kollega, Øyvind Klingberg.
Av
Publisert

Så gikk det som vi fryktet. Øyvind døde 10. april. Det ble et vennskap og kameratskap som varte i 56 år.

Øyvind kom med i Rex Band i 1961 etter at vi andre hadde holdt på et par år. Han hadde lenge vist interesse for bandet ved at han var en trofast tilskuer da vi spilte på de forskjellige dansestedene rundt i Grenland. Og han var nok mer interessert i musikken enn å danse. Og da pianistjobben ble ledig var det ikke lenge før han satt på pianokrakken. Og der ble han. Det vi ikke visste da var at nå var vi 5 samlet som hadde et 40 års samarbeid foran oss.

Selv om vi andre hadde erfaring fra skolemusikk og annen musikkundervisning merket vi fort at her hadde vi å gjøre med en som var mer skolert. På den tiden foregikk øvelsene mye hjemme hos hverandre, foreldrene på kjøkkenet mens vi okkuperte stua. Av foreldrene var Gunstrøm senior den med mest musikkunnskap i egenskap av dirigent og musiker, og det var ikke mange øvelsene vi hadde hatt med Øyvind før han kommenterte at nå var det kommet et løft. Og etter noen måneder fikk vi sommeren -62 et to måneders engasjement på distriktets «hotteste» danserestaurant, Gamle Vic. Om det hadde kommet tilbud fra Las Vegas kunne det ikke blitt større. Etter dette engasjementet fant vi ut at navnet Rex Band burde byttes ut og Dizzie Tunes ble etablert.

Stemmesang og koring var noe vi lenge hadde hatt stor interesse for, og nå som vi hadde fått en som kunne systematisere dette fikk det enda mer fokus. Og det ble også etter hvert vårt varemerke, selvfølgelig sammen med humor og ablegøyer. Etter at vi hadde gjort vår platedebut med «Mette, Mette» ble markedet stadig utvidet, og siste halvdel av 1963 prøvde vi oss som heltids restaurantmusikere, uten at det ga mersmak. Men noe positivt hadde skjedd da vi hadde gjort vår tv-debut og hadde også knyttet kontakt med Jørg Fr. Ellertsen som skulle bli vår mann resten av karrieren.

Ved TV-debuten kom vi for første gang i kontakt med proffe arrangører og musikere, og Øyvind sugde til seg kunnskaper. Jørg geleidet oss inn i toppsjiktet, og den første vi ganske snart innledet samarbeid med i 1964 var Wenche Myhre. I 1966 sto vi foran et valg, og det ble starten på et yrkesvalg som varte i 35 år. Men før det hadde Øyvind truffet sin kjære Vivi og i mai 1966 giftet de seg, før det snart bar ut på veien med nettopp Wenche og Ivar Medaas for å turnere Norge på kryss og tvers for aller første gang.

Vi gutta hadde nok alle våre forskjellige særtrekk, og for Øyvind kunne det være at han til tider var litt glemsom. Våren 1967 skulle norgesturneen inn på Chat Noir, og en av Øyvinds læremestere Sigurd Jansen hadde skrevet et a cappella arrangement som vi gutta skulle fremføre som åpning. Da vi sto på scenekanten og skulle starte, var vi alle klar over at vi manglet begynnelsestonen som Øyvind skulle gi på pianoet før vi gikk fram. Her må nok mye også tilskrives skjelvende knær og sommerfugler i magen, men enden på visa var at det istedenfor a cappella ble et talekor. Selv arrangøren som satt på første rad trodde dette var endret og innøvd.

Ved større oppdrag på den tiden var det mye Sigurd Jansen som skrev arrangementer, men Øyvind tok mer og mer ansvaret for den tidkrevende jobben å øve dette inn og også å skrive sang og orkesterarrangementene. Som sagt kunne det å øve inn sangstemmer være både tidkrevende og også en tålmodighetsprøve. Og selv om Øyvind kunne være ganske utålmodig i visse situasjoner var han her det motsatte. En tid som minnes med heftige diskusjoner, men mest mye glede, spesielt da resultatet vokste fram. Da produksjonene økte i størrelse med at Grethe Kausland og Benny Borg i mange år var permanente medlemmer, økte også antall musikere som vi knyttet til oss. Og der hadde vi en stor fordel ved at vi internt hadde kapasiteten til Øyvind. Det må også nevnes at da vi gjorde flere tv-opptredener rundt i Europa stilte Øyvind med stor autoritet under innøvelse med store orkestre og var ikke «skuggredd» for myndige dirigenter.

Vi hadde som sagt en lang karriere sammen, men mot slutten av -90 tallet ble det klart at det var på tide å legge inn årene. Vi hadde nok forskjellige følelser for det, men for Øyvind var nok dette helt utenkelig. I 1999 hadde vi premiere på vår siste forestilling som skulle gå noen måneder. Jeg tillater meg å kalle det en seiersgang landet rundt som varte i 2 år. Og da Øyvind, Yngvar, Tor Erik, Einar og jeg til slutt splittet lag den 4. august 2001 på Hotel Klubben i Tønsberg, og kunne ta hverandre i hendene og takke for samarbeidet i 40 år, tror jeg det var ganske unikt.

For Øyvind ble det ikke slutt på musikken. Han hadde alltid hatt stor interesse for korps og brassmusikk og hadde allerede dratt i gang Grenland Brassfestival. Og korpsmusikk jobbet han med i egenskap av musikkonsulent i Norges musikkorps forbund (NMF) fram til han ble syk for nærmere 2 år siden. Men han ga seg ikke, og som rehabilitering etter en stor operasjon fikk han drømmen om julekonserter oppfylt både julen 2015 og -16. Sykdommen begynte etter hvert å sette sitt preg. Øystein Sunde ringte for snart 1 år siden og ville ha Øyvind, Einar og meg med på å synge under hans 70 års feiring i Spektrum den 1. april i år. Arrangementet hadde Øyvind klart, men da vi skulle begynne å øve på nyåret forsto Øyvind at dette ikke lot seg gjennomføre. Ved nyttårstider fikk vi den gledelige beskjed om at vi skal innlemmes i Hall of Fame på Rockheim. Dette skal skje 28. mai, men det fikk han dessverre heller ikke oppleve. Trøsten er at navnet hans blir stående der for fremtiden. Noen få dager før han døde besøkte jeg Øyvind for siste gang. Da jeg skulle gå sa han: «Du får ha det bra hvis jeg ikke ser deg igjen.» Og slik ble det. Jeg lyser fred over Øyvinds minne.

Artikkeltags