Minneord Øivind Johansen, Stokkøya og Helgeroa

MINNEORD: Øivind Johansen har gått bort. Arkivfoto

MINNEORD: Øivind Johansen har gått bort. Arkivfoto

Av
DEL

(Østlands-Posten) Ferjeskipper og medmenneske

Alle burde hatt en ferjeskipper i livet sitt. En som kunne hjelpe dem å finne retningen. Øivind Johansen på Stokkøya ble min ferjeskipper. Han fraktet ikke bare mennesker over hav. Han beveget noen av dem også, og påvirket retningen på livene deres. Jeg var en av dem.

Som sjømann, fisker og ferjeskipper var Øivind uløselig knyttet til sjø og båt. Han forholdt seg daglig til at sjøen både kan knytte mennesker sammen, men også være et element som skiller dem fra hverandre. For meg åpnet sjøen seg som et speil med 360 muligheter – like mange som et kompass har grader. Og Øivind ble det faste punktet i livet som gjorde det mulig for meg å velge en kurs. Den har jeg holdt siden.

Øivind Johansen ble født i 1936 og vokste opp på Vesle Arøya i øysamfunnet Øyane, på grensen mellom Telemark og Vestfold. Gjennom mesteparten av sitt voksne liv bandt han øyer og mennesker sammen, som ferjeskipper bosatt på Stokkøya. Han var familiefar og gift med Ragnhild. De fikk tre døtre og en sønn; Anne Mari, Vigdis, Laila og Jan-Erik, som sammen med svigerbarn ga Øivind og Ragnhild tallrike barnebarn og oldebarn.

Øivind var en menneskekjær, karismatisk kar med en sterk personlighet og tydelig identitet. Jeg opplevde ham som et raust medmenneske med en sammensatt livserfaring. Og jeg fornemmet alltid at han hadde et eget bånd til dem som levde sitt liv i margen av A4-samfunnet. Selv bar han med seg opplevelser og historier fra en oppvekst i en tid og i et øysamfunn med livsvilkår som i dag knapt er minner for de fleste. Mange av historiene delte han med skråblikk og underfundig humor.

Menneskelig nærhet gjennom ord var han kanskje ikke så vant til, og derfor var det anerkjennende blikk og varsomt innpakkede setninger som ble vår kommunikasjonsform. Jeg tror vi hadde en felles forståelse av hva det var som bandt oss sammen, og det båndet var slitesterkt gjennom 32 år.

Det er ingen forunt å sette spor i havet. Kjølvannet bak båten stilner etter en stund. Men Øivind satte varige spor i meg. Derfor vil jeg si disse ordene høyt. Skrive dem, og dele dem. Som en siste hilsen til et menneske som gjenkjente et annet:

Kjære Øivind,

Takk. Takk for at du så meg, Øivind. Takk for at du så en guttunge fra Jømna i Østerdalen som sto på brygga med en modell han hadde spikket av ferja di´. En guttunge på 11 år med et håp i en bærepose. Et håp om at noen ville slippe meg inn og ta meg på alvor. Jeg var et barn som sto i ytterkanten. En som sto på utsiden av oppvekstmiljøet, men som hadde et blikk for historier. Jeg sto på brygga i Helgeroa en juni-morgen i 1987 med en drøm om å finne tilhørighet. Jeg sto med et håp i en bærepose, og investerte alt mitt mot da jeg trådte inn på dekket til Skjæløy II. Du stakk hodet ut gjennom vinduet. Med det mørke, karakteristiske skipperansiktet ditt så du vennlig på meg, og ba meg komme opp i styrehuset. De få skrittene, endret retningen på mitt liv. Jeg gikk opp i et styrehus og steg inn i en verden som luktet kaffe, diesel, olje og hav. En lukt jeg forbinder med barndommens fineste minner. Mens ferja hang i et spring og minuttene beveget seg mot avgang, løste jeg billett til mitt livs ferjereise i form av en håndspikket båtmodell, og du ga meg en femtilapp som kvittering. I det øyeblikket slapp du en fremmed guttunge inn i din families liv, du slapp meg inn i øyriket Øyane, og du lot meg bli en del av din historie, slik at jeg kunne begynne på min egen. Forankringen du og din familie ga meg i oppveksten, var avgjørende for retningen på mitt eget liv. Min interesse for sjøen fikk næring, og historiene som lå gjemt i den eventyrverden av øyer og menneskeskjebner som du åpnet for meg, vekket journalisten i meg allerede som 14-åring. Siden har det vært både mitt yrke og min livsstil. Det ble mitt liv – fordi du ga meg et fast punkt jeg kunne navigere ut ifra. Og gjennom å ta meg på alvor, ved å la en fremmedgjort gutt få føle seg inkludert, så hjalp du meg å kalibrere mitt livskompass slik at jeg kunne finne retningen videre. Du viste en menneskelig storhet som fikk avgjørende betydning for en ung gutts liv.

Nå snurrer kompassnåla mi´ igjen, Øivind. Den vet ikke helt hvilken retning den skal peke. Er det nå jeg blir alene i styrehuset? Er det nå du går ned på dekk for siste gang, og sier «nå må du klare resten sjøl, Skvatle?»

I dyp takknemlighet for mulighetene du ga meg,

Atle Knutsen

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken