Når en kvinne velger seg ut en mann, blir gravid med ham og deretter omtrent «aborterer» ham bort fra barnets liv med sine egne voldsanklager

Av

Det er nå det hele begynner. For meg.

DEL

MeningerLa oss si jeg er relativt ung og singel. Kanskje jeg er uten jobb for tida, har litt dårlig råd. Eller kanskje jobber jeg, men føler meg klar for mindre jobb og mer tid hjemme. Kanskje er jeg ensom. For en kvinne som meg kan grunnene være mange. Løsningen er uansett enkel. Jeg velger å få meg et barn.

Jeg opparbeider meg en forbindelse til en mann. Han trengs for at jeg skal få det som jeg vil. Han har god stabil inntekt. Jeg liker ham godt nok til å bli intim med ham på regelmessig basis mens vi dater. Til slutt er målet nådd - jeg blir gravid. Det er nå det hele begynner. For meg. Barnefaren har ingenting han skal ha sagt om dette barnet, siden vi ikke er gift eller samboere. Barnelovens § 35 sier det klart og tydelig: «Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.»

Kun hvis far er kjent får jeg full pott med tanke på barnebidrag. Det er viktig for meg å melde fra om hvem som er far. Her ligger det en risiko. Har jeg fått barn med en mann som faktisk vil kreve foreldreansvar og være far for sitt barn? Må jeg forholde meg til ham som barnefar resten av livet? Det har jeg ikke tenkt - så godt likte jeg ham ikke.

Her kommer geni-streken inn. Etter at far krever foreldreansvar og jeg må møte til mekling, kommer jeg på noe viktig. Ved to-tre anledninger har denne mannen sagt noen ting til meg som gikk skikkelig psykisk inn på meg. Jeg mener iallfall å huske det. I tillegg, på en sen, fuktig og svært uklar lørdagskveld, tror jeg at han slo til meg også. Dette må være fysisk og psykisk vold. Jeg føler meg nå sikker på at dette er en slem mann. Derfor tar jeg meg en tur til politiet. Jeg er kvinne. Jeg er offer. Jeg sitter på definisjonsmakten. «Hvor lite skal jeg tåle?»

Min friske hukommelse medfører at jeg setter meg på bakbeina i mekling. Konfliktnivået mellom meg og barnefaren er skyhøyt. Vi tåler ikke lenger trynet på hverandre. At konfliktnivået er stort, er bare til fordel for meg. Det alene kan være nok til at jeg i retten får en avgjørelse som går den veien jeg vil. Det er ikke til et barns beste å stå mellom to foreldre i konflikt. Konflikten jeg selv har skapt, støtter min sak. Når min omsorgsevne forringes på grunn av konflikt, får det betydning for mitt barn. Lovverket er naturligvis formet til barns beste. Dårligere omsorg tjener ikke barnet. Da må heller far kuttes ut.

Med en voldsanmeldelse på seg, vil ingen på familiekontoret prøve å løse saken, slik at barnet mitt også skal få bli kjent med far eller for den saks skyld, fars familie. I retten spinner jeg videre på anklagene jeg har servert. Ingen tror egentlig at en mor er kapabel til å finne på ting, hun husker selvsagt riktig. Hun vil bestandig sitt barns beste. I utgangspunktet er det å ha to foreldre. Men ikke i min plan. Jeg vil bare mitt eget beste, men det trenger ingen vite om.

Jeg har krav på fri rettshjelp. Det koster meg minimalt å kjøre denne saken til topps i det norske rettssystemet. Barnefaren valgte jeg på bakgrunn av jobben og inntekten hans. At det gjerne koster ham 150.000 kroner, før saksomkostninger fra retten, å forsøke (om enn nytteløst) å prøve å få foreldreansvar og noe å bety i livet til sitt eget barn, bekymrer meg ikke. Jeg synes han er frekk som prøver å blande seg inn i livene våre med et krav om foreldrerett. Han fortjener å betale.

Som offer og vitne er jeg forpliktet til å forklare meg sant for politiet og i retten. Men vitnepsykologi er en forunderlig ting. Hukommelsen min kan huske ting som ikke helt stemmer. Den kan til og med huske ting som ikke har skjedd i det hele tatt. Slik fungerer menneskers hukommelse, det er vitenskapelig bevist.

Det er risikofritt å huske feil. Om det jeg husker faktisk ikke stemmer, kan det heller ikke motbevises. Ingen andre var jo til stede enn meg og ham. Derfor passer jeg på å være noenlunde troverdig (det er ofte akkurat det som det står og faller på i saker uten konkrete bevis). At det jeg holder på med, er samværs-sabotasje, er en tanke som ikke streifer fagfolk hverken på familiekontoret, politiet eller i retten. At det å sette et barn til verden med en mann som er slem og utøver vold mot meg, er en merkelig og selvmotsigende handling, tenker ingen på. For man kan ikke sjanse på noe når det kommer til barns beste, slik det klart går frem av barnelovens § 48.

Klarer jeg å så bare bittelitt tvil, gangner det meg selv og min masterplan. Har jeg fått igjennom anmeldelsen min hos politiet, går også den saken til retten. I en egen straffesak, der jeg har gode sjanser for å få oppreisings-erstatning etter å ha vært utsatt for vold jeg tror jeg husker. Har man vært utsatt for en krenkelse eller en skade, har man krav på erstatning. Jeg får cash i lomma - han får rulleblad og må betale.

La oss tenke oss et statistisk usannsynlig utfall av min tvilsomme hukommelse, politianmeldelse og rettssaken om foreldreansvar. Den norske stat bestemmer seg for at far skal ha foreldreansvar og kanskje til og med samvær (under tilsyn i så tilfelle, fordi han er farlig). Ikke fordi han har rett til det i egenskap av å være far, men fordi barnet har rett til samvær, ifølge barnelovens §42. Men jeg er den barnet bor fast hos. Med barnelovens § 37 som støtte, er det jeg som bestemmer hvor barnet mitt og jeg skal bo. Blir fars innblanding for sterk etter min smak, tar jeg med meg barnet og flytter langt bort, slik at samvær i praksis blir ugjennomførlig.

Mens alt dette utspiller seg, går tiden. Barnet mitt vokser opp. Jeg passer på at barnet får med seg at far er en drittsekk. Slik sørger jeg for at barnet aldri får lyst til å kjenne sin egen far. Barnet mitt kommer dermed aldri til å utøve sin rett til å bli hørt i saker som har betydning for barnet selv, som for eksempel samværssaker. At jeg frarøver barnet mitt et utvidet kontaktnett som kunne vært til både enorm glede og stor nytte for barnet, bekymrer meg ikke.

For som mor er jeg gitt all makt av Den Norske stat og av barneloven. Det er vel ikke mer enn rettferdig?

Nettavisen er kjent med skribentens identitet.

Artikkeltags