Måtte ned til én flaske brennevin daglig - på jobb

Av

Fyll og fanteri i arbeidslivet var - og er - selvfølgelig en uting. Men det er ikke fritt for at man kan humre litt over hvor vilt det var. Man forandrer jo uansett ikke historien med tilbakevirkende kraft.

DEL

Novembers nest siste fredag er her. Og det er nøyaktig en måned til bitte-bitte-bitte lille julaften. Den er liten den. Men må feires. Hvilket samfunn er det, om man ikke feirer at det er en måned igjen til bitte-bitte-bitte lille julaften? Det skulle tatt seg ut.

Så velkommen kjære fredag. Dette er årets 325. dag og vi har 41 dager igjen til 2020 for alltid melder seg ut av samtiden og inn i historiebøkene.

Denne uken kom jeg plutselig over et navn på Facebook. Det var noe kjent ved navnet. Jeg klikket inn på profilen. Jeg var ikke riktig sikker på om jeg kjente ham. Men så viste det seg at det var Terje som jeg hadde gått i klasse med for 45 år siden, fram til 1976.

Gøy å utveksle minner med en kar, som jeg ikke har sett en eneste gang siden høsten '76.

Året da vinter-OL var i Innsbruck.

Året da sommer-OL var i Montreal.

Året da Nottingham Forest la grunnlaget for sin sensasjonelle ligaseier i England med elleville Brian Clough året etter.

Året da Manchester United tapte 1-0 for Southampton i FA-cupfinalen.

Året da Brann slo Sogndal 2-1 i cupfinalen. Det var 24. oktober. (Og Sogndal var i 3. divisjon).

Mye fra dette året har brent seg fast.

Jeg har vært i denne bransjen i snart 40 år. Mye har endret seg. Noe har endret seg mye.

Tidligere var det ganske fuktig i mange aviser. Det var jo i all hovedsak et problem. Selv om det også fantes muntre sider av det. Og jeg skal absolutt ikke late som om jeg var bedre enn andre.

Læreren min på grafisk linje i Bergen, Ole Finn Erichsen, hadde tidligere jobbet i Aftenposten. Han fortalte om en kollega, en typograf, som drakk to flasker brennevin på jobb hver dag. Han fikk naturlig nok problemer med helsen. Da fant de i fellesskap ut løsningen: Han gikk ned til én flaske brennevin daglig. Da gikk det noe bedre, men alle synes det var trist at han bare klarte en flaske for dagen. Sett med dagens briller høres det vilt ut, men slik var det i (deler) av avisbransjen den gangen.

I Aftenposten Grafiske klubbs jubileumsbok, Skulder ved skulder i 100 år, kan man forresten lese om at typografene hadde avtalefestet rett på gratis melk. Men i 1955 - fikk man avtalefestet retten til gratis øl - i stedet for melk på søndagene. (faksimile).

Det minner litt om det som sto i en av Harald Heide Steens bøker: Han hadde en flaske sprit ved siden av sengen, som han måtte drikke før han i det hele tatt orket å tenke på å stå opp.

I militæret var det også mye drikking blant enkelte. Jeg var korporal og sikkerhetsklarert, fordi en del av jobben min var å tømme boss - også kalt søppel - hos de øvre offiserene i administrasjonsbygget på Evjemoen. Et bygg som forøvrig ble, med god grunn, kalt «Tåkeheimen». Hos en eldre major, var det stort sett to gjenstander i søppelkurven. En tom flaske vodka og et porn… et tidsskrift av det mer kulørte slaget, der klær ikke ble sett på som viktig. Det var ikke rart jeg måtte sikkerhetsklareres.

Arbeidslivet har endret seg. Heldigvis. For bak rare og muntre historier lå det ofte en forfyllet tragedie.
Jeg leste den fine boken om Lundetangen bryggeri for noen år siden. En av historiene handlet om en av karene som kjørte øl, med hest og vogn. Han smakte såpass mye på lasten at han vanligvis ble kjørt sovende hjem til Skotfoss hver ettermiddag. Av hesten, som kjente veien.
Det er godt at det er helt slutt på slikt i arbeidslivet. Men det er lov å humre litt over hvor vilt mye var.

Ikke bare i arbeidslivet forresten. For noen år siden ble en kar tatt for fyllekjøring på Jomfruland. Det var jo ikke morsomt, fyllekjøring er svært lite gøy.

Men det som var gøy var at Knut Johnsen, journalisten som bodde der ute og som var forholdsvis glad i et glass, måtte rykke inn en annonse i TA for å understreke at det ikke var han som var tatt. Teksten var så vidt jeg husker:

«Det var ikke meg. Hilsen Knut på Jomfruland».

I en kommentar til Dagbladet sa Knut:
Jeg er tydeligvis blitt mistenkt av mange. Et ras av telefoner fra folk som ville vite om det var meg, gjorde at jeg ville spandere annonseplass. Jeg satt nemlig ikke bak rattet på bilen min, «Bruno Braun», den aktuelle dagen».

Evig eies kun et dårlig rykte, men man vil jo gjerne unngå å få skylden for andres bommerter. Om det så må en annonse i avisen til.

Vel-vel, fredagen er her og vi nærmer oss bitte-bitte-bitte lille julaften, så gavene må på plass.

Det vanskeligste for mange er hva man skal gi sin kjære.

Egentlig har det vært forbundet med mye stress dette, siden verdenshistoriens første gave, da Adam ga Eva eplet. Allerede den gangen fikk en feilslått gave store konsekvenser. Det var litt synd det der.

Men ikke tenk på det i dag når helgen er kommet.

Lys over landet og skål for livet.

Nå er fredagen åpnet.

Artikkeltags