Mange prøver å stemple distriktene som en subsidiesugende gjeng trygdemisbrukere

Av

I Politisk kvarter på NRK i morges fikk man skumtoppen av en debatt som er svært viktig for Norge. Kampen mellom om sentrum og periferi. Definisjonen på et nanosekund er hvor lang tid det tar fra noen pirker i hovedstadsarrogansen til en eller annen kommentator i Oslo påpeker at høyst betimelige distriktsperspektiver er med på å splitte Norge.

DEL

En av de beste på å observere og kommentere disse forholdene er «han Skjalg». Altså politisk redaktør Skjalg Fjellheim i bladet Nordlys, landsdelsavisa i Tromsø. Ingen er bedre på å definere den nordnorske motkraften enn Skjalg.

Derfor ble jeg begeistret da jeg leste et innlegg som han for et par dager siden hadde i Dagens Næringsliv (DN). Det var et svar på DNs politiske redaktør Frithjof Jacobsens kommentar lørdag: «Misnøyen har rynker», der Jacobsen, en del av hovedstadens kommentariat, nå i DN, før i VG og ofte i NRKs «Debatten», (slik blir man rikssynser) hadde en dårlig begrunnet hypotese om at folk som er misfornøyd med et eller annet i Norge er gamle. Han skriver:
«Vi ser misnøyen hos mange aldrende meningsytrere på Facebook og i diverse kommentaravdelinger».
Og videre:
«Nordlys' politiske redaktør Skjalg Fjellheim, som er den nye reaksjonens høyeste røst, har skrevet flere kommentarer om de yngre generasjonenes livsfjerne svermeri for urbane ideer fremfor tradisjon og kjente forhold».

Svaret fra nord er kontant:
«DNs evne til å observere og forstå Norge har gått tapt. Avisens linje er kanskje bare et uttrykk for den radikale og ytterliggående politiske kulturen som er under oppseiling i Oslo?»
Skjalg skriver videre:
«Det er sjelden man ser en så enøyd beskrivelse av skillelinjer i norsk politikk. Jacobsen er opptatt av å etterlate et bestemt inntrykk at dagens store bevegelser i velgermassene først og fremst er et uttrykk for nostalgisk populisme fra aldrende menn».
Skjalg belegger det med målinger:
«Senterpartiet er blitt største parti i aldersgruppen 30 til 44 år i hele den nordligste landsdelen» og «Senterpartiet er klart største parti i aldersgruppen 30 til 39 år i hele Trøndelag».

Man kan mene mye om både distriktspolitikk generelt – og om Sps kamp for distriktene spesielt, men jeg har registrert at andre har et voldsom behov for å stemple dette som gammelmodig, bakstreversk og reaksjonært.
Det man i virkeligheten gjør er å slå fast at dem som ikke vil til storbyen, dem som ikke vil tusle rundt med sin cappuccino i hånden, eller fyke rundt på elsparkesykkel, egentlig tilhører dem som holder Norge, spesielt Oslo, igjen fra å bli det urbane paradiset, den europeiske storbyen som de drømmer om.
Mens realiteten i Norge er at for å finansiere det meste, så trenger vi den verdiskapningen som i all hovedsak skapes utenfor hovedstaden.
Vi trenger folk som driver handel, driver industri, driver i skogen, som driver fiskeoppdrett, som jobber i oljen, som holder i gang Norge. de som kjemper for distriktene er ikke først og fremst gamle gubber på trygd. Det er utdannede, oppegående og energiske mennesker som vil et sted. Men ikke nødvendigvis til Oslo.
Skjalg skriver:
«..dette passer naturligvis ikke inn i virkelighetsbildet til Dagens Næringsliv, en avis som i sin meningsdannelse fremstår som en blogg for synsing og splittende identitetspolitikk i Oslo sentrum, snarere enn en avis som opplyser om og setter dagsorden for norsk næringsliv».

Det gode med Sps framgang de senere årene er at de andre partiene er tvunget til å tenke mer distriktspolitikk. Det dårlige er at det nasjonale kommentariatet tar i bruk ignorant overdrivelse for å karakterisere politikken. Og får nasjonal polarisering tilbake.
I den konteksten prøver mange i hovedstaden å stemple resten av landet som en subsidiesugende gjeng trygdemisbrukere, som holdes i livet av statlige overføringer. Ganske upåvirket av at overføringene egentlig er tilbakeføringer. Tilbakeføring av verdier som i første omgang ble skapt i distriktene.

Det er bra at noen med kraft setter skapet på plass der det skal stå. Det gjør Skjalg Fjellheim.

Og skapet skal ikke nødvendigvis stå i Bjørvika.

Artikkeltags