Mamma, hvor er pappaen min?

– Jeg skammer meg, skriver Elise M. Hansen i dette leserbrevet. Foto: Privat

– Jeg skammer meg, skriver Elise M. Hansen i dette leserbrevet. Foto: Privat

Av

Jeg skammer meg! Skammer meg over at mange kvinner som meg blir så egoistiske og trangsynte i noen situasjoner at de gjør en stakkars far til syndebukk!

DEL

LESERBREV: Et innlegg jeg har tenkt lenge på at jeg vil skrive. Et tema som engasjerer meg enormt! På tide å få satt ord på det...

Åå, jeg kjenner sinnet vokser samtidig med at bokstavene blir skrevet.

Hva i himmelens navn gir en kvinne, en mor, rett til å straffe eksmannen, kjæreste eller et onenight-stand ved å nekte han samvær med barnet?!

Hva i hule heiteste har barnet gjort galt?!

Et barn blir født. Helt ufrivillig, og helt uskyldig. Du som mor var med på «moroa», likeså han som er far.

Det finnes naturligvis andre situasjoner hvor denne påstanden ikke stemmer, men i dette tilfelle er det det som er utgangspunktet.

Et barn. Én mor. Én far. Når fikk mor mer rett til å bestemme eller ha mer samvær enn far? To foreldre, ett barn. 50% hver.

Jeg har full forståelse for at et brudd kan være både vondt og stygt. Har vært gjennom et tøft samlivsbrudd selv. Vi har felles barn.

Har også full forståelse for at når «ølbrillene» ikke fungerer lenger så kommer angeren for nattens valg av sengekamerat.

Et barn. Et uskyldig barn. Et barn som på ingen måte er skyld i hverken angeren eller bruddet.

Hvorfor skal barnet straffes? Fortjener det det?

Tilbake til mitt samlivsbrudd, som jeg nevnte såvidt. Et forhold som tok slutt. Et ønske om en felles fremtid ble ikke sånn. Tilbake satt en liten gutt som plutselig ikke skulle ha mamma og pappa sammen lenger. Som plutselig ble «kasteball» mellom to hjem.

Barnet mitt kom først. Uansett hvor vondt bruddet var eller hvor opprivende ting kunne være.

Jeg måtte stå til ansvar for det valget vi tok noen år tidligere, å sette et barn til verden. En felles oppgave og et felles ansvar.

Jeg måtte se forbi at jeg helst ville legge alle minner bak meg, og bare glemme alt. Denne gutten trengte pappaen sin. Trengte pappaen sin akkurat like mye som han trengte mammaen sin.

Jeg kunne aldri i min villeste fantasi latt mine følelser gå foran min sønns behov. Han var jo ikke skyld i våre problemer? Pappaen hadde akkurat like mye rett som meg til å ta del i vår sønns oppvekst. På alle områder.

Eneste alternativet for oss ble naturligvis 50/50 fordeling. Og vi bor per idag kun få minutter fra hverandre. Ene og alene fordi vi tok et valg om å få et barn. Og dette barnet skulle på ingen måte straffes for at vi ikke fikk det til å fungere lenger.

Jeg har venner i lignende situasjoner. Men jeg har også flere venner som er fedre, som blir «straffet» og nektet både omsorg, samvær og medstemmerett. Jeg kjenner fedre som blir beskyldt for vold mot barnet, bare for at mor skal få retten på sin side til og nekte far samvær. Ene og alene fordi hatet er så stort ovenfor denne ekskjæresten.

Jeg kjenner fedre som ikke tør gå ut av elendige forhold fordi mor har truet med at de ikke får se barna.

Når fikk vi som mødre denne retten?!

Hvor i himmelens navn står det skrevet at mødre er bedre omsorgspersoner enn fedre? Jeg skal ikke sette i bås, for alle brudd er ikke som jeg beskriver her. Vet det finnes situasjoner hvor den ene parten faktisk ER en dårligere omsorgsperson av ulike årsaker. Jeg drar ikke alle over en kam. Jeg retter nå bare fokus på de mødrene som «bruker barna» for å straffe en eksmann eller ekskjæreste uten videre grunn.

Skam dere, dere det gjelder.

La barna gå først. Uskyldige vesener som aldri valgte verken denne verden eller dere som foreldre!

De fleste trenger pappa like mye som mamma!

Artikkeltags