Grumsete spekulasjoner?

Artikkelen er over 10 år gammel

Etter flere tiår med historisk omskrivning blir det for mange meningsløst å lese betraktninger uten den tilvante innpakningen, uten glans og uten de stjerner man selv har krysset av.

DEL

Det har blitt en dyd av nødvendighet å avvise uønskede opplysninger med beskrivelsen «historieskriving på en helt spesiell måte», slik det innledes i et «synspunkt» i TA 1. juli.

Vår etablerte okkupasjonshistorie er dessverre spesialtilpasset, for å få detaljene til å stemme med tanken om at «vi vant krigen» og at NS og nazisme er samme sak. Eksempelvis er skolebøker tilpasset opplysningen om at Norge var en del av den allierte krigsmaskin. Faktum er at Norge ikke finnes på listen over allierte nasjoner. Derfor var det også den allierte krigsmakt som vant krigen for oss. Nordmenn deltok, men i britisk uniform. På dette punktet er dokumentasjonen svært klar. For meg er det vanskelig å forstå hvorfor vi nå mer enn 60 år senere skal fortsette å fortie virkeligheten og å omskrive den.

Det blir også en omskrivelse når nevnte «synspunkt» hevder at Quisling med kuppet 9. april støttet den tyske krigsmakten. I rettsoppgjørets og etterkrigstidens behov for å sverte Nasjonal Samling som nazisme, har påstander knyttet til kuppet 9. april blitt manet fram som selve motstykket til gode nordmenns selvoppofrelse og motstandskamp. Et notat skrevet 17. oktober 1964, av Tormod Hustad, er avslørende: «Jeg, fhv. kommissarisk minister Tormod Hustad, erklærer at jeg var sjef for Landbruksdepartementet i Quislings første regjering fra 9. april til 15. april 1940.

Samme dag som Quisling ble nødt til å trekke seg tilbake som sjef for denne sin første regjering, sammenkalte han oss som hadde vært aktive disse dagene, 30-40 mann, til et møte i Stortinget hvor han meddelte oss at han var blitt nødt til å tre tilbake fordi tyskerne forlangte at han skulle garantere at den væpnede motstand mot de tyske invasjonstropper skulle opphøre. Dette hadde Høyesterett og det påtenkte Administrasjonsrådet erklært seg villig til å garantere, "hvilket jeg naturlig vis ikke kunne gjøre", sa Quisling.» - sitat slutt.

Selv om Hustad var i begivenhetens sentrum i kuppdagene og kan sies å ha et motiv for notatet, viser alle historiske fakta fra disse 6 dagene i april 1940 at han skriver sannheten. I hele etterkrigstiden har vi i alle sammenhenger, der Quisling og NS nevnes, rettet baker for smed. Vi har ikke engang giddet å undersøke om det finnes andre sider ved historien enn det som er opplest og vedtatt. Vi har slukt søkke og snøre - slått oss på brystet, forbannet «svikerne» og forherliget oss selv. Enten vi liker det eller ikke var det Administrasjonsrådet som først medvirket til og ivret for at landet skulle åpnes for invasjonsstyrken.

Om Administrasjonsrådets medlemmer, med Paal Berg i spissen, i det hele tatt hadde tanker om hva et slikt samarbeid ville medføre av politiske problemer, er det i dag umulig å få klarlagt. Dokumentasjonen peker i retning av å være særdeles blåøyd. Alle med et noenlunde politisk gangsyn burde forutsett at denne type samarbeid automatisk ville medføre tyskernes nazifiseringspolitikk. Likevel valgte man å legge seg flat for samarbeidskravet, et samarbeid som på dette tidspunktet (mens krigen pågikk) var en fiendtlig handling rettet mot kongen og regjeringen Nygaardsvold. Likevel ble de (Administrasjonsrådets medlemmer og Høyesterett) i oppgjørets time hedret som gode nordmenn; hedret for å dømme andre som det var enklere å belaste med kollektiv skyld.

Det alle synes å ha glemt - slik det også ble bevisst glemt i rettsoppgjøret - er at norsk etterretningstjeneste ble (etter 15. april 1940) beordret av Administrasjonsrådet til å samarbeide med Gestapo, som den aller første starten på tyskernes krav om nazikontroll av landet vårt. For å understreke poenget var det ikke Nasjonal Samling som stod bak dette kravet (som kom lenge før Quisling og/eller andre fikk regjeringsansvar som kommissariske statsråder oppnevnt av Terboven), men det som kan kalles et Jøssinginspirert Administrasjonsråd. I denne sammenheng er det ikke noe poeng at Quisling senere ble ministerpresident og at han også samarbeidet med okkupasjonsmakten. Derimot er det et poeng at alle som fulgte Administrasjonsrådets krav ble straffet som angivere i 1945. Men ingen av Administrasjonsrådets egne medlemmer ble straffet, ei heller daværende byråsjef i Justisdepartementet, Carl Platou, som var personlig ansvarlig for å gjennomføre Administrasjonsrådets direktiver. De hadde ikke selv vært angivere, bare sørget for direktiver som førte til (krevde) angiveri. Sørget for å pålegge folk noe av det verste som tenkes kan.

Jeg snur ikke opp-ned på historien, men jeg påpeker det sviket som i rettsoppgjøret ble hedret i stedet for straffet. Derfor står jeg også fast ved følgende: Alle landssvikere bør straffes, enten de heter Treholdt eller noe annet. Derfor blir det også en lempfeldig omgang med rettsforståelsen om vi til evig tid skal frita den politiske elite som rømte fra et overordnet ansvar (til England) 10. juni 1940; rømte mens Norge fortsatt var i krig. I alle andre sammenhenger kalles en slik rømning for faneflukt og skal i følge norsk straffelov straffes strengt. Man behøver ikke engang ty til provisoriske landssvikanordninger.

Da Nygaardsvold kom tilbake fra England i 1945 var opposisjonen på Stortinget i harnisk og ville reise straffesak (Riksrett) mot ham. Nygaardsvold ønsket selv saken fremmet, fordi han visste han med flukten i 1940 hadde sviktet. Han ønsket å ta på seg dette ansvaret. Men da måtte man samtidig reise landssviksak mot en rekke andre av arbeiderpartiets regjeringsledere - som også hadde flyktet. Dette ville undergrave «Londonregjeringens» arbeid for å få NS-medlemmene dømt. Det ville endre fokus på hvem som hadde sviktet.

Fordi Arbeiderpartiet satt med flertallet i Stortinget ble Nygaardsvold reddet unna Riksrett - og naturligvis reddet de seg selv. I stedet sørget Arbeiderpartiets flertall for at Nygaardsvold ble tildelt æreslønn. Men Nygaardsvold tok aldri i mot æreslønnen, nettopp fordi han visste han ikke fortjente den. Han visste at han hadde sviktet. Dette er litt av den historie som i alle år har blitt undertrykt, og som er en del av årsaken til fortielser og omskrivninger. «Londonregjeringen» gjorde mye som de allierte nøt godt av, eksempelvis opprettelsen av Nortraship. Men at slike goder skal glatte over det faktum at man ved rømningen overlot landet til diktaturet og okkupasjonsmaktens vilje til brutal framferd, reiser flere spørsmål enn det løser. Det er et faktum at omskrivninger og fortielser førte til summariske dommer mot NS-folket, der svært mange av såkalt «gode nordmenn» førte skylden videre til NS-medlemmenes uskyldige barn, slik at noen av dem ble mobbet til døde. Andre av disse barna har levd hele livet kuet av «gode nordmenns» piskende fanatisme. Derfor kan jeg vanskelig se at mine betrakninger fortjener å kalles «grumsete spekulasjoner». Alt det jeg viser til finnes i historiebøkene. Problemet er at man må lese svært mange bøker, fordi opplysningene som regel bare finnes i små og bagatelliserende bruddstykker - litt her og litt der.

På grunn av kameraderiets glorifiserende selvforherligelse og ensrettede fordømmelse har svært få (om noen) våget å sy sammen hele historien uten omsvøp - slik den virkelig fant sted. Man har valgt å fokusere på den norske heltedåden. Fremdeles er det viktigere å være politisk korrekt enn historisk korrekt. Dette politisk korrekte har i alle etterkrigsår vært selve limet i påstanden om at «Londonregjeringen» var vår «lovte valgte regjering». Var den virkelig det? I følge den valgordning som fantes i 1939 skulle de folkevalgte sitte i tre år, fra 1936 fram til høsten 1939. Imidlertid valgte Stortinget å forlenge mandatet, fra 3 til 4 år. I følge Grunnloven kunne en slik ny valglov ikke tre i kraft før i ny periode, etter at den perioden som godkjente den nye loven var over. Første gang 4-årsperioden kunne tre i kraft var fra høsten 1939 til høsten 1943. I strid med Grunnloven fikk den nye valgloven tilbakevirkende kraft - fra 1936. Dermed fikk Stortinget et selvoppnevnt mandat fra høsten 1939 til høsten 1940. Dette skapte automatisk en lovstridig ettårig forlengelse av regjeringsmakten til Nygaardsvold.

Enkelte media og opposisjonspolitikere på stortinget (på denne tiden) sammenlignet det med et statskupp. Stortingets beslutning i 1939 (selvoppnevnelsen) har i historisk sammenheng alltid vært en ubehagelig begivenhet. Det gir en annen forståelse av hva som virkelig hendte. Selv om krigen helt klart var den viktigste årsaken til de problemer som oppstod kan ikke Stortingets og regjeringens brudd på Grunnloven i 1939 glemmes, bare fordi det kom andre og mer interessante - og mer påtrengende - årsaker i fokus. Historiebøkene omtaler utvidelsen av stortingsperioden, men bruddet på Grunnloven og regjeringen Nygaardsvolds betenkelige (ulovlige) videreføring av regjeringsmakten, vises liten eller ingen oppmerksomhet. I mange sammenhenger er historien annerledes enn den vi har lært gjennom skolebøker, historiebøker og fremfor alt film, der heltedåden fremdeles lever sitt uforsonlige liv.

Når jeg irettesettes med at «en feil blir ikke riktig uansett hvor mange ganger en gjentar den», viser man samme slags holdning som har ført ulykken over de uskyldige NS-barna, kombinert med en graverende mangel på historisk forståelse. Jeg forstår hvorfor, men ikke at det er nødvendig. Jeg forsvarer verken NS-regimet, NS-medlemmene eller nazismen, like lite som jeg noen gang kan tenke meg å forsvare kommunistiske ideer. Derimot påpeker jeg etterkrigstidens moralske dilemma, og den feighet og det svik, som ligger i den etablerte historien.

ROAR HENRIKSEN

Artikkeltags