Grenland enda en gang

Artikkelen er over 10 år gammel

Et forsøk på å belyse grensene for middelalderens Grenland.

DEL

Vel hjemme etter ferien ser jeg at navnet Grenland har vært framme i avis-spaltene enda en gang. Navnet - grenenes land/stammeområde - er ikke vanskelig å forklare, men hvilket område som er og var Grenland, blir vi trolig ikke ferdig med å diskutere; i noen grad avhenger det kanskje av hva vi har som utgangspunkt for diskusjonen.

Geografisk sett er det liten tvil om at Grenland har "flyttet på seg" (blitt flyttet), med tyngdepunktet lenger sør enn i middelalderen. Frank Refsdal angir i avisoppslaget (og i sin bok) meget diffuse grenser for det gamle Grenland, mens Thorstein Vale i sitt innlegg leverer overbevisende argumentasjon for at P. A. Munch hadde rett - det historiske Grenland var bygdene rundt Norsjø, og Grenmar var området sør for Grenland og ut til kystområdene som grenset til Vestfold og Vestmar.

Refsdal bruker i sin bok uttrykket "upp a Grenland" (fra Flateyarbok) som indisium for at det her snakkes om de ytre distriktene - det er vanskelig å følge ham i dette. Han sier også at "Munchs dokumenterte bruk av navnet i høymiddelalderen ikke nødvendigvis svarer til vikingtidens bruk". Nei vel, men det er vel rimelig å tro at bruken av navnet i høymiddelalderen var nærmere det opprinnelige enn dagens noe diffuse område flere hundre år senere.

For å få belyst hvor det egentlige Grenland lå, må vi gå til kildene. Snorres kongesagaer, Tormod Torfæus´ historie, Fagrskinna og Flateyarbok forteller om et område som for datiden trolig var helt klart, men som vi må prøve å definere (med forskjellig resultat). Vi må bruke andre kilder for å komme nærmere, og de beste kildene er de eldste skattelistene.

Fra slutten av middelalderen var Bratsberg len delt i to områder - Skattlandet og Tiendtaket. Bakgrunnen var at telene (i Skattlandet - det opprinnelige Telemark) nektet å betale tiende til kirken, isteden fikk presten reida og bispen fikk skatt. Også de verdslige skattene var forskjellige - Skattlandet betalte en kalvskinn-skatt, mens Tiendtaket hørte til skipreide-området, skatten derfra var en leidangs-skatt (betalt i smør og mel). Skattetypene som vi finner i de eldste skattelistene, forteller hvor den gamle distriktsgrensa gikk.

De eldste skattelistene for Bratsberg len er fra 1585, og her finner vi for øvre Telemark to slags skatt - kongsskatt (vanligst kalt skinnskatt) og biskops- og Olavs-skatt (kirkelige skatter før reformasjonen). Disse skattene finner vi i Gransherad, Lisleherad, Sauland, Seljord, Kviteseid med Ytre Flåbygd, Tørdal og alle bygder vest for disse (Birtedalen betalte riktignok leidangsskatt til Robyggelaget, men all annen skatt (naturlig nok ikke kongsskatt) til Telemark. Birtedalen må ha blitt lagt til Telemark en gang før skatteforliket mellom telene og kong Magnus Lagabøter i 1277.

I de andre bygdene i Bratsberg len betalte man leidangsskatt. Denne skattetypen er eldre enn andre skatter, og grensene for leidangsområdet tilsvarte ikke listene i de senere jordebøkene. For å forstå leidangsordningen i området kan det derfor være nødvendig med definisjon av noen geografisk-administrative navn som forsvant før slutten av middelalderen. Det området som normalt kalles Viken i eldre kilder, var alt land fra Elven (Gøtaelva) til Rygjarbit (nå Gjernestangen sør for Kragerø). Dette området tilsvarer (i sammenheng med leidangsskatten) Borgartingslag, som fra 1200-tallet bestod av seks sysler, deriblant Skien-sysla. Hele området var delt inn i skipreider, 16 for de tre vestligste - Oslo-sysla, Tunsberg-sysla og Skien-sysla. I Tiendtaket av Skien-sysla var det fire skipreider - Bamble, som bestod av Bamble, Sannidal og Skåtøy (til Rygjarbit); Gjerpen (også kalt Hovund), som bestod av Gjerpen, Siljan og Eidanger; og Ulefoss og Lindheim skipreider fra det egenlige Grenland. I Norges Gamle Lover kan vi lese at fra Hovund skulle to menn fare til lagtinget i Skien, fra Bamble to og fra Grenland fire, altså to fra hver skipreide. Grensa mellom Ulefoss og Lindheim gikk nok omtrent der grensa går mellom Nome og Sauherad i dag, gårdene som har gitt navn til skipreidene ligger jo bare en drøy mil fra hverandre.

Med dette har vi vel - ved hjelp av skattelister og Norges Gamle Lover - slått fast hvor det gamle Grenland var: Ulefoss skipreide, som bestod av Holla, Lunde (ikke Ytre Flåbygd), Solum med Melum, Drangedal (ikke Tørdal) - og Lindheim skipreide, som bestod av Sauherad, Bø og Heddal. Det gamle Grenland strakte seg helt opp til Ørvella i nord.

Kartet viser i grove trekk grensene slik de må ha vært da leidangsordningen ble etablert. At Gjerpen og Grenland var deler av leidangen (= det sjømilitære forsvaret), bekrefter vel bare det Thorstein Vale nevner om at fjorden (Grenmar) innover til de sentrale deler av Solum ble sett på som et særlig godt skjulested for de skip som voktet på fiendens skip. Mye tyder vel på at denne organiseringen av sjøforsvaret kan gå tilbake til vikingtid, da det var betydelig flere hurtige angrep langs kysten enn det var på 1200-tallet, da leidangsytelsene i form av menn (og mat for disse) gikk over til å bli en fast skatteordning.

Kartet tegnet av undertegnede i 1979, til det første nummer av medlemsbladet for Grenland Ættehistorielag (senere kalt Ætt og annet), nettopp for å illustrere hvor Grenland var.

Thor Wølner Gundersen,

ansvarlig for Skien kommunes historiske arkiv

Artikkeltags