Advokaters grådighet, rettssikkerheten, avsløringer og tilsløringer.

Artikkelen er over 14 år gammel

Opplysninger om enkelte advokaters svært høye inntekter har satt i gang en heit debatt. Advokatstanden har fått kritikk både fra vanlige folk og offisielle personer. Det har falt beskyldninger om uakseptabel grådighet og om at rettssikkerheten derved er i fare.

DEL

For den som vanligvis har øyne og ører åpne, er det neppe overraskende fakta som har kommet fram. De sterke reaksjonene spesielt fra politisk hold er mer egnet til å overraske.

En grunn til at noen advokater kan tjene som de gjør, er at de er medeiere i store firmaer med mange folk i arbeid. At eiere tar ut verdier av sine privat eide virksomheter, verdier de ikke selv har skapt, er en sentral del i den politiske religion det offisielle Norge bekjenner seg til. Sånn gjør både Holta, Røkke, Svendsen og Jensen. For dette får de annerkjennelse og klapp på skuldra.

Det akutte problem oppstår når folk som trenger advokattjenester ser at disse er så dyre at de rett og slett ikke har råd til å kjøpe slike tjenester. Den timepris en advokat forlanger for sitt arbeid vil variere. En undersøkelse viser at gjennomsnittet i Telemark er kr 882,- for private kunder og kr 1015,- for næringslivskunder. Med dette har vårt fylke landets laveste gjennomsnittspris. I en advokats arbeidsdag vil det ligge mange timer som ikke knyttes direkte til arbeid som kan faktureres. Av en utfakturert time går deler til sekretærlønn, til kontorutgifter, til husleie, strøm osv. Den delen som til slutt blir igjen til advokaten er beløpsmessig langt unna den timepris en i utgangspunktet opererte med, og beløpet er ikke nødvendigvis veldig høyt.

Statens satser for godtgjøring av advokaters arbeid ved fri rettshjelp og for forsvarer- oppdrag er nå kr. 790,- pr time. Denne satsen har øket en del de siste år. Det blir hevdet at dette er på grensen, eller under grensen for hva en advokat må ha for å få det til å gå rundt. Av dette ser alle at en advokatregning for kunden vil måtte bli høy uansett. Det vil være vanskelig å kunne føre selv en enkel sak for domstolene uten at det vil koste hver av partene minst kr. 30.000,-. Hovedregelen i prosessen er at den som ikke får medhold i saken også må dekke motpartens saksomkostninger. En utgift på minst kr. 60.000,- lar seg vanskelig passe inn i en vanlig lønnstakers budsjett.

Anke kan en vurdere selv, eller en risikerer at motparten anker. Utgiftene en risikerer øker tilsvarende. Når justisminister Dørum sier at en kan risikere at en har rett, men likevel ikke har råd til å få rett, er dette selvfølgelig riktig. Og det er bra at disse tankene, som i andre miljøer har vært tenkt lenge, har nådd justisministers nivå. Å erkjenne eksistensen av et problem er en forutsetning for å få løst det.

Det er fremmet lovforslag om maksimalpris på advokattjenester. Forslaget har fått en blandet mottakelse, og det er tvilsomt om det blir vedtatt. Sikkert er det at dette ikke i noe tilfelle alene ville løse problemet. Om omkostningen ved en rettssak blir kr 50.000,- i stedet for kr 60.000,- eller i større saker f.eks kr. 100.000,- i stedet for kr 120.000,- vil det fremdeles ikke kunne smyges inn i lønnstakerens utgiftsbudsjett den aktuelle måneden.

De statlige myndigheter har den siste tida forverret, i stedet for å forbedre situasjonen. Advokattjenester ble for noen år siden belagt med merverdiavgift. Derved økte utgifter til juridisk bistand straks med 25%. Rettsgebyrene har stadig vokst. Gebyret til staten for en sivil sak til behandling i en dag i Tingretten er nå kr 4.225,-. I Lagmannsretten er beløpet kr 20.280,-, også dette for en rettsdag. Så lenge dette står blir det vanskelig å ta Dørums leting etter løsninger alvorlig.

I straffesaker vil den tiltalte som den store hovedregel ha krav på fri juridisk bistand fra forsvarer. I sivile saker gis fri rettshjelp i svært begrenset omfang. Det gis på få områder, og det er satt grenser mht søkerens inntekt og formue som gjør at svært få får nytte av dette tilbudet. Det er dessuten nettopp gjeninnført en egenandel for søkeren slik at utgiftene heller ikke her vil være uvesentlige.

Statens regler «gitt oss» i lover og forskrifter kan aldri bli så klare og så enkle at ikke de personer disse reglene gjelder trenger juridisk hjelp for å fastslå sin rettslige posisjon. Prisen på advokattjenester vil med nødvendighet måtte være høy. Ingen vil være uenig i at alle må få sin rett uavhengig av formues- og inntektsforhold. Avslag og pruting på pris vil aldri bli tilstrekkelig til å oppnå dette. Løsningen må være at Staten selv bærer utgiftene ved at fri rettshjelp blir en hovedregel.

Bjørn Nærum

Advokat

Artikkeltags