Mye tyder dessverre på at makthaverne bare strammer sitt jerngrep, slik at tragedien i Burma blir enda større.

Søndag fikk Gambari riktignok møte fredsprisvinner og opposisjonsleder Aung San Suu Kyi. Det bekrefter at makthaverne ikke kommer utenom hennes sterke symbolske og moralske kraft. Men militærjuntaen leverer stadig grusomme bevis på at den ikke har til hensikt å bøye av. Lørdag beordret generalene brenning av 200 lik. En stor del av dem skal være drepte munker. Sykehus tømmes for skadde mennesker, uten at noen egentlig vet hva som skjer med dem.

Sporene etter ugjerningene skal tydeligvis skjules best mulig for omverdenen. Det er nå fare for at de militære lykkes med å rydde gatene og internere munkene, i håp om at et glemselens slør etter hvert skal senke seg over det som har skjedd. Hva Ibrahim Gambari har oppnådd etter møtet med de burmesiske makthaverne, skal man derfor ikke ha store forhåpninger til. Det er dessverre lite som tyder på at generalene vil lytte til oppfordringen fra FN om å stanse voldsbruken og lempe på undertrykkelsen. Likevel er FNs beslutning om å sende Gambari viktig, først og fremst fordi det viser at verdenssamfunnet ikke akter å se gjennom fingrene med de militære makthavernes framferd overfor sin egen befolkning.

Men dette må følges opp. For at verdenssamfunnet skal nå skikkelig gjennom med sitt budskap og ha håp om at juntaen endrer sin atferd, er det nødvendig med skarpere lut. Det betyr at de internasjonale økonomiske straffereaksjonene bør skjerpes vesentlig.

I denne prosessen er det selvsagt fortsatt viktig å rette søkelyset mot Kina, som er Burmas viktigste handelspartner og en nabostormakt som de burmesiske makthaverne må ta hensyn til. Kinas reaksjoner på det som skjer i nabolandet innskrenker seg imidlertid til å uttrykke bekymring.

Men den vestlige verden bør kunne gjøre mer, i tillegg til å presse Kina i forkant av OL. EUs økonomiske sanksjoner mot Burma har hittil vært svært halvhjertet. Det skyldes blant annet at det franske oljeselskapet Total har betydelige økonomiske interesser der. Det har ført til at den franske regjeringen har bremset EUs villighet til å trappe opp sanksjonene.

Heller ikke Norge, landet som i 1991 ga Aung San Suu Kyi fredsprisen, har veldig mye å skryte av. I likhet med andre land har vi ikke fulgt hennes klare råd om å styre unna turistreiser til landet på juntaens premisser. Vi har heller ikke hatt noen klar og bevisst handelspolitikk overfor landet. Det kan vi gjøre noe med.