Ikke for å sikre begge de tidligere toppene gode vilkår, men for å sikre at ledelsen blir balansert. De ansatte i begge de tidligere selskapene må føle seg hjemme i det nye. Det tror man går lettere når begge de tidligere toppsjefene sitter øverst i det sammenslåtte selskapet. Da Hydros olje- og gassdivisjon gikk inn i Statoil, var det derfor naturlig at Statoils Helge Lund fortsatte som konsernsjef, men også at Eivind Reiten ble styreleder.

Når Eivind Reiten har trukket seg som styreleder, rykker styrets nestleder, Marit Arnstad, opp. Den tidligere Sp-politikeren er advokat, knyttet til et av landets fremste advokatfirmaer, hun har vært olje- og energiminister og har sittet i Statoil-styret det siste året. Å kalle et eventuelt valg av henne for en politisk utnevnelse, er en fornærmelse. Hun er faglig sett svært godt kvalifisert til vervet. Men hun kommer ikke fra Hydro. Dersom den balansen i ledelsen i det nye selskapet, som begge parter la så stor vekt på under fusjonsprosessen, skal beholdes, bør den nye styrelederen ha et Hydro-stempel i pannen. Utfordringen for den valgkomiteen som skal legge fram sitt forslag for StatoilHydros bedriftsforsamling, blir å finne en kandidat som både de Hydro-ansatte kan identifisere seg med, og som har tilsvarende faglig tyngde som Eivind Reiten, og for den saks skyld, Marit Arnstad.

Eivind Reitens framtid som styreleder i selskapet har hengt i en tynn tråd siden det ble kjent at også Hydro hadde et korrupsjonslignende lik gjemt i skapet. Like lite som Olav Fjell og Leif Terje Løddesøl var personlig ansvarlig for Statoils Iran-skandale, har Reiten personlig noe ansvar for eventuell Hydro-korrupsjon i Libya. Men han er ansvarlig for å organisere virksomheten slik at viktig informasjon, ikke minst om korrupsjon, når opp til toppledelsen. Det er derfor hans ansvar at han ikke visste, og at saken ikke kom opp på et mye tidligere tidspunkt i fusjonsprosessen. Hvis det nå også viser seg at saken slett ikke er et eksempel på hvordan man skal håndtere korrupsjonssaker, men det motsatte, hadde han selvsagt ikke noe valg. StatoilHydro kunne ikke ha en styreleder med medansvar for at det selskapet han leder, er under etterforskning for korrupsjon.

Staten eier om lag 62 prosent at StatoilHydro. Private aksjonærer eier 38 prosent. Den nye styrelederen skal ikke utnevnes av regjeringen, men velges av selskapets bedriftsforsamling. Ikke minst av hensyn til tilliten til selskaper der staten er stor eier, er det viktig at denne prosessen blir ryddig.