Selv hadde både han og hans etterfølger, Siv Jensen, forsøkt å være konstruktive og ment at de fire partiene burde sette seg ned og snakke sammen for å forsøke å finne fram til en felles politisk plattform. For sin del hadde han alltid ment at partiene burde få gjennomslag for egen politikk i en slik plattform i forhold til den størrelsen velgerne hadde gitt dem.

Det er Venstre som har utløst Hagens frustrasjon. Først utblåsingen til Lars Sponheim som gjorde det klart at han aldri ville støtte dannelsen av en regjering der Frp var med, og så Venstres krav i Oslo om betydelige verv som ikke velgerne har gitt partiet tyngde til å kreve, uten å gi politiske gjenytelser. Det var Hagen selv, støttet av Siv Jensen, som stanset den avtalen som partilederne i Oslo bystyre hadde forhandlet fram.

Det er lett å forstå Hagens frustrasjon. Fremskrittspartiets innflytelse har vært forholdsvis liten både i landet og i Oslo selv når partiets representanter har vært en nødvendig del av flertallet begge steder. Venstre har derimot hatt betydelig innflytelse både i landet og i hovedstaden, selv om velgerne så vidt har gitt partiet plass i Storting og bystyre. I forrige stortingsperiode hadde Venstre flere statsråder enn stortingsrepresentanter, og i den bystyreperioden som nå er over, har Venstre med tre medlemmer bidratt til at det sittende Høyre/Frp-byrådet er blitt nedstemt i en rekke saker som har luktet av Frp-politikk. Vesle Venstre påstår at det er dets politikk som har vært ført i landets hovedstad. At partiet nå har fått fem av bystyrets 59 representanter har ikke akkurat svekket selvbildet.

Frps problem er at det er et fløyparti med særstandpunkter som ikke deles av andre. Hagens forsøk i sin tid på å plassere partiet mellom Høyre og Ap, var det ingen som kjøpte. Men det var nok med velberådd hu. For de partiene som er plassert i midten på den politiske høyre-venstreaksen, får større innflytelse enn det velgerne har gitt dem når verken høyre- eller venstresiden har flertall. Slik har det vært i Norge siden 1981.

Frp kommer ikke i regjering før partiet gir opp den politikken som gjør det til Fremskrittspartiet. For det er nettopp den delen av politikken som skiller det fra alle andre, som er uspiselig for Venstre. Derfor kan Venstre få ordføreren i Oslo med bare fem av 59 representanter bak seg, og la byrådet til Frp og Høyre sitte på Venstres nåde. Etter Hagens nei til Venstres krav, kan det bli ganske ubehagelig.