Den viser at kombinasjonen «modernisering» og knappe budsjetter fører til en samling av forsvaret på færre steder og med færre våpentyper. Ifølge lekkasjer foreslår Diesen at både den operative ledelsen og det meste av de stående styrkene plasseres i nord, at de nye missiltorpedobåtene selges før de blir ferdig bygd og at det blir færre, store militære flyplasser.

Forsvarsstudien er grunnlagsmaterialet for den politiske ledelsen når den skal utarbeide neste langtidsplan for forsvaret. Den viser hva Forsvarssjefen mener det er mulig å få til innenfor de økonomiske rammene han har fått til rådighet, samtidig som den såkalte moderniseringen skal videreføres. Den går ut på å omforme det gamle anti-invasjonsforsvaret til et fleksibelt, høyteknologisk forsvar som kan settes inn i allierte operasjoner på kort tid nær sagt over alt. De innenlandske oppgavene skal overlates til et opprustet Heimevern. I tillegg skal forsvaret fremdeles vise flagget der det er nødvendig, drive overvåking og etterretning og operere Kystvakten.

Forsvarssjefens hovedproblem er at det etter hans mening ikke er samsvar mellom de oppgavene han er tildelt og de midlene han har til disposisjon. Prisen på materiell til det moderne og høyteknologiske forsvaret stiger mye raskere enn den generelle prisstigningen. Dersom politikerne bare prisjusterer nivået på forsvarsbudsjettene i åra framover, får han altså stadig mindre forsvar for de samme pengene.

Forsvarssjefen har ikke distriktspolitikk som en av sine oppgaver. Men de politiske beslutningene som han styrer etter, har klare distriktspolitiske begrunnelser. Det var ikke Sjøforsvaret, men det politiske flertallet i Stortinget, som bestemte at det skulle bygges nye MTB-er i Mandal. Det var heller ikke Forsvarssjefen, men politikerne, som bestemte at den operative toppledelsen fortsatt skulle holde til både i Stavanger og i Bodø. Sist ønsket forsvarsledelsen å samle alt i Jåttåanlegget i Stavanger, der også NATO har en kommandosentral. Nå foreslår Diesen at alt flyttes til Reitan-anlegget i Bodø.

Det er bred politisk enighet om at det norske forsvaret skal krympes i omfagn, men styrkes i stridsevne. Det innebærer at det som blir igjen, samles på færre steder. Hvor sterk sentraliseringen blir og hvilke anlegg som skal beholdes, er imidlertid høyst usikkert. Det bestemmer Stortinget, og der teller distriktspolitikken mer enn i Forsvarets overkommando. Det må Forsvarssjefen finne seg i. Til gjengjeld må han kunne kreve samsvar mellom de oppgavene han skal løse og de pengene har blir tildelt.