Inga var en klok dame. Som i tillegg var en av flere eiere knyttet til vannfall i Vråliosen, i Kviteseid kommune, på grensen til Tokke.

Over Vråvatn, ser man kraftverket på vestsiden – når man kommer kjørende Vråliosvegen til Vråliosen. Et paradis av et område om sommeren, kanskje litt kaldt og mørkt vinterstid. Det er jo et subjektivt syn, men selve kraftverket er estetisk vakkert. I 1956 var det helt sikkert et symbol på framgang, framtid, velstand og strøm.

Forresten var det akkurat på denne tiden Agnar Mykles to romaner kom ut, med Ask Burlefot i hovedrollen. «Lasso rundt fru Luna» kom i 1954 og «Sangen om den røde rubin» kom i 1956.
Den våkne leser kan sikkert lure på hva det har med saken å gjøre. Ikke mye, men jeg har aldri klart å glemme hva Mykle skrev og Burlefot sa:
«Lenin sa, til det russiske folk: ‘Sosialisme er arbeiderråd og elektrifisering.’ Ask Burlefot sa til seg selv: Sosialisme er rene kropper og symfoniorkester i fabrikkene».

Men fabrikkene i Norge trengte også strøm. Fabrikkene trenger strøm. Som landet vårt.
Og fossene som ikke gikk i rør, var bortkastet, tenkte noen. Gjerne dem man kalte kraftsosialister. Også i Telemark. Kanskje spesielt i Telemark.

«Oldemor» Inga var en av flere naboer i Vråliosen som eide land der det var vannfall. I 1956 inngikk hun og noen av naboene en avtale. De kunne velge mellom å få levert gratis strøm – til evig tid – eller å få et kontantbeløp.
En nabo tok hele oppgjøret i kontanter og kjøpte seg en flott amerikansk bil.

Lars Erik Wraa, som både driver campingplassen «Heglandsodden» i området og har en god del bygningsmasse, er glad for at oldemoren hans, Inga, valgte strøm. En jevn strøm av strøm. For alltid.

Om man regner en snittpris på strøm siste året på to kroner kilowattimen, så var avtalen verdt om lag 70 000 kroner sist år.
Nå er ikke det helt presist, men heller ikke så fryktelig langt fra sannheten. I alle fall er det så absolutt fare for at kraftprisen framover vil gi svært stor verdi for denne kraftavtalen, som altså aldri tar slutt, som varer evig.

Det var i forbindelse med utbyggingen av «Magnesiumen» på Herøya Hydro trengte mer elektrisk kraft. Et av stedene det var tilgjengelig vannfall var i Vråliosen, i Kviteseid, like på grensen til Tokke kommune.

Kontrakten genererer årlig store verdier til oldebarnet Lars Erik den dag i dag.

I kontrakten står det:
«Undertegnede - og så noen lokale navn – overdrar herved til A/S Skafså Kraftverk våre fallrettigheter i Folden elv, opprinnelig tilliggende eiendommen «Eikeland», gnr. 66, bnr, 2 i Mo, nu utskilt som egen eiendom.
«Fallrettighet nr 5¨, gnr 66, bnr. 28 i Mo. Fallrettighetene utgjør i alt 57.58 ensidige fallmeter. Kjøpesummen, kr 21.561.80 er betalt kontant.
I vederlag skal A/S Skafså Kraftverk dessuten levere 24.5 kw fritt selgernes husvegg efter endt utbygging av Vesle Rjukan eller senest 29. juni 1955.
Verdien av denne rettigheten settes av hensyn til stempelgebyr efter beste skjønn til kr 33.300,-.
Kjøpesum og frikraft fordeler seg på ovennevnte i følgende forhold.
Oslo, den 9. februar 1956»

Jeg elsker når lokale folk gjør kloke vurderinger.
Når det viser seg at deres rotfaste ettertenksomhet, gir god avkastning på lang sikt.
I 1950-tallets Norge var det ikke pengerikdom. Ikke minst kunne det være skrint på landsbygda. Men heldigvis skjønte de fleste av folkene knyttet til fallrettighetene i Folden elv at dette kunne være mye verdt på både kort og lang sikt.

På kort sikt var strømmen såpass billig at 4000 watt, man kan jo sammenlikne det med at man har tre ovner som står på 1000 hver døgnet rundt, året rundt, pluss 10 100-wattspærer, dette kostet ikke all verden på 1950-tallet.
Siden har strømmen blitt vesentlig dyrere og lyspærene bruke mye, mye mindre strøm. 100 watt før –tilsvarer gjerne 5-6 watt nå, i lysstyrke.
Men verdien har økt og økt.
Og i 2022 også i Kviteseid (ikke i nabokommunen Tokke som har helt andre strømpriser) – men strømprisen i Kviteseid for tiden, er sikkert oftere over to kroner kilowatt-timen, enn under. Som i mesteparten av Telemark.

Eieren av området og strømavtalen, Lars Erik Wraa, er i alle fall glad for valgene som oldemor gjorde.

- Jeg har ganske mye bygningsmasse med gården, driftsbygninger og flere store bygninger. Og også med campingplassen og sanitæranlegg der. Så jeg bruker vesentlig mye mer strøm enn 4000 watt, stort sett hele tiden. Men det er klart at dette gir et godt bidrag inn i en regning, som ellers hadde blitt mye større.

- Wraa driver altså campingen, men er nordsjøarbeider i tillegg. Han jobber stor sett to uker på havet og bruker de fire ukene hjemme, til å vedlikeholde en av Telemarks best bevarte hemmeligheter, en nydelig campingplass.

Og strøm? Det får han fortsatt fra naturen i nærområdet.