Det som er klart er at de tre største partiene nå er, Høyre, Sp og Ap. De ligger alle på 20-tallet.

I målingen som Kantar har gjort for TV2 for desmeber er dette tallene:

1: Senterpartiet - 22.1 prosent

2: Arbeiderpartiet - 20.4 prosent

3: Høyre - 20.2 prosent.

4: Frp - 8.8 prosent

I målingen som Respons har gjort for VG er dette tallene:

1: Høyre – 22.9 prosent

2: Senterpartiet - 20.5 prosent

3: Arbeiderpartiet - 20.3 prosent

4: Frp - 10.9 prosent

I VG er altså Høyre det største av de tre partiene. I TV2 er Høyre det minste av de tre.

Men alt er innenfor feilmarginene – og vi kan antakelig slå fast at de tre partiene er mer eller mindre jevnstore nå. Med Sp i voldsom framgang, Ap i jevn tilbakegang og Høyre litt opp og ned, etter som pandemi blir bremset og ikke, smittevernet er plagsomt eller ikke og Bent Høie og Erna Solberg gjør det bra på pressekonferanser.

At Høyre har fått et «styringstillegg» under koronakrisen, synes tydelig. Og er ganske fortjent også.

En interessant øvelse er om man går ti år tilbake i tid. Til 2010. Da vil man se noe interessant. For også den gangen var det tre partier som var omtrent jevnstore.

1: Ap - 27.7 prosent

2: Høyre - 26.5 prosent

3: Frp - 23.7 prosent

Da lå Senterpartiet på 4.0 prosent.

Den gangen var Ap, Høyre og Frp omtrent like store. Og alle tre var større enn nå. Med Frp som den største taperen disse ti årene.

De partipolitiske konjunkturene er interessante.

Det som er sikkert er at partiet som ved alle valg siden 1927, i 93 år, har vært det største i Norge, Ap, og som også var desidert størst sist valg er i ferd med å bli som andre partier.
I valget i 2017 var tallene slik: Ap: 27.4, Høyre 25.0, Frp: 15.2 og Sp 10.3

Det som historikeren Jens Arup Seip kalte for «ørnen blant partiene» er blitt en trost, som de andre.

At noen partier kommer og går, er ikke så uvanlig.

Sp som nå kan bli det største i Norge ved valget neste år, har imidlertid en kraftig styrke i forhold til andre «antielitistiske» partier i Europa. Det finnes ikke synlige spor av strukturell fremmedfiendlighet i Sp. Ikke som jeg har sett.

Det finnes selvfølgelig folk som er fremmedfiendlige i Sp, men de finnes i alle partier, i SV, Ap, Høyre, KrF og Frp. Men jeg har ikke sett noe i programmet som handler om å mistenkeliggjøre eller klistre merkelapper på folk, som en del av et skjult budskap til de som måtte ha rasistiske holdninger.

Bildet er forresten hentet fra Trygve Slagsvold Vedums foredrag på Lundetnagen pub i fjor. Her sammen med fylkesordfører Terje Riis Johansen, bonde fra Gjerpensdalen.

Hva vil skje med Sp da?

Hvordan vil det endre partiet å eventuelt bli det største partiet, komme i posisjon, kanskje få statsministeren i en eventuell rødgrønn regjering?

Antakelig vil det samme skje med dem, som med andre partier som blir store. De skal favne om såpass mye at det blir gjenstand for krevende indre brytninger.

Men fram til den tid så er jeg glad for en ting:

Det er at de feberhete målingene for Sp som nå kanskje er det største partiet i Norge, presser de andre til å drive en mer fornuftig distriktspolitikk i dette landet.

Det later nemlig til at det er først nå mange av de andre (med noen hederlige unntak) har funnet ut at distriktene slett ikke bare er fortiden.

Distriktene er framtiden også.

Spesielt om vi skal se på hvor verdiskapningen i dette landet foregår.