I Verkstedet til felemaker og spelemann Ottar Kåsa i Bø, hersker det ro, orden og konsentrasjon. Langs veggen henger det flere av de flotte instrumentene som blir laget og reparert her.

I lære

Japanske Keisuke Hara bøyer seg konsentrert over en uferdig fele, et eksemplar han har jobbet med en god stund, og som kommer til å trenge enda flere prosesser før den blir ferdig. Da skal den få et nytt hjem, i Japan.

– Av hensyn til kunden, vil jeg ikke si navnet på personen som skal kjøpe den, men det er snakk om en japansk komponist, kan han fortelle.

Og her tas det ingen snarveier. Langs kantene på fela er det innfelt små stykker av perlemor. En tidkrevende detalj, men med vakkert resultat.

Falt for lyden

Historien om hvordan Keisuke havnet i et felemakerverksted i Bø, handler om lyd.

– Jeg er utdannet fiolinmaker fra England og hadde fått jobb i en butikk hjemme. En dag leste jeg en artikkel om hardingfele og ble nysgjerrig på instrumentet, forteller han.

Og da han for første gang kom til Norge for to år siden, ble det full klaff.

– Jeg kom til Hardanger og fikk se naturen der. Og det å høre hardingfele i Norge, var en helt annen opplevelse enn å høre den andre steder. Jeg tror at hvert land har sin spesielle «lyd», og hardingfela er helt klart lyden av Norge.

Dette instrumentet ville han lære å lage, og kontaktet folk i miljøet for å finne noen som kunne være læremester.

– Jeg fikk høre at Ottar Kåsa var den beste, så da spurte jeg han.

Fornøyd

Og det kunne ikke passet bedre, for Kåsa ville gjerne lære bort håndverket sitt.

– Han kom først hit på besøk en langhelg, og både jeg og familien likte han. Vi er kjempefornøyde med ordningen og det er veldig trivelig å ha han boende her.

Da TA var på besøk hadde den japanske felemakeren vært i Norge i tre måneder, men han håpet på at oppholdet kunne bli forlenget til et par år, noe læremesteren setter pris på.

– Dette er jo en ganske ensom jobb og det kan bli lange dager og kjedelig å sitte her alene.

Samtidig er det nok av arbeidsro å få.

– Ingen av oss trenger å prate så mye. Vi jobber bra sammen, og så lærer vi av hverandre, sier Kåsa.

Kultureksport

Og når Keisuke er ferdig i Norge, ligger det an til norsk kultureksport til Japan.

– Dette er ikke et vanlig instrument i Japan. Det finnes noen få hardingfeler, men ingen som kan lage og reparere dem. Det er det jeg håper å drive med.

For den norske musikktradisjonen er både verdt å bevare og spre til andre land.

– Vi burde være mye mer stolte og verdsette den norske musikktradisjonen høyere. Folk her i Norge setter ikke nok pris på det vi har, fastslår de to felemakerne.