Man har Helga Flatland, som har imponert med utgivelse etter utgivelse. «En moderne familie» ble både en kritikersuksess og den tredje mest solgte skjønnlitterære bok i Norge i 2017. «Et liv forbi» fra i fjor selger også godt. Så fikk vi stor glede av debutanten Marie Tveiten, med «Bonus», som er en strålende god bok om både vår tid og om å leve som bygdis i byen. Moren til Marie, Kristin Tveiten har også debutert i år med den kritikeroste «Menneske og møll». Den har jeg nettopp skaffet meg og gleder meg til.
Og nå har 34 år gamle Elin Eika Bringa, som riktignok er fra Bø, men bor i Seljord med mann og tre barn også debutert. Med diktsamlingen «Mjuk som kordfløyel». Jeg synes både Bø og Seljord kan få litt av æren. Og Nome også. For jeg føler at mange av diktene, har noe av den samme ambivalente kraften i seg som Alf Haugland, fra Lunde hadde.

«Vår»

Lauvet fell

og brystene

knopper seg


ute er det

haust


inne

er det full

vår

Elin skriver om relasjoner. Om barn. Om kjærester. Og om gamle.

«Fortida»

Snart kjem han

fortida

valsar inn med skoa på

etterlet seg søylete spor

som eg er tvinga til å sope opp

når gjørma stivnar


Jævla rotekopp


Det kan være strevsomt når fortiden innhenter deg. Og søler til livet ditt. Jeg leste diktsamlingen ganske mange ganger. Og for å si det litt mystisk så var det på grunn av det rike innholdet - mellom linjene. Måten Elin klarer å skape bilder av uskrevne ord, er ganske sterkt og flott å få oppleve.

Barndommen ventar ikkje

Vi stal mors leppestift

før skuleavslutninga

og stappa sokkar under t-skjorta

då vi drog på kjøpesenteret


Vi laug på alderen

då vi chatta med gutar på nettet

og vi drakk øl

lenge før vi burde vore fyllesjuke

No sit vi med huslån til pipa

og botox i panna

og veit med sikkerheit


at barndommen

ikkje ventar på nokon


Jeg vil anta at det var mye gøy i Bø rundt 2003, når grunnarbeidet til diktet muligens ble gjort.

Det å skrive dikt er ikke spesielt lukrativt i Norge. Antakelig er det et tapsprosjekt for mange. Men bare i penger. For det mister ikke sin verdi, selv om man ikke kan sette det i banken.
Og Elin har skrevet en bok som virkelig gir gjenklang i mitt hode.

Dessuten kan jeg ikke forstå annet enn at mange av diktene egner seg godt for videreutvikling, til noveller, film-serier, sanger. Hører dere «Ni liv» og Jon Solberg? Hører dere Rådebank-skapere Linn-Jeanethe Kyed og Daniel Fahre? Bare tenk hva man kunne fått ut av et lite mesterstykke som dette:

Vaskemaskinen

Det var ein gong

eg med kriblande mage

la bokseren din i vaksemaskina


tenkte på korleis du såg ut

kvelden før


No sleng eg ho inn med

ei pølseklype

Treffende, direkte og ikke uten sårhet. Men likevel med et humoristisk skråblikk på livets uutholdelige lettet, som slett ikke alltid er så lett.

Arvemøblane

Korleis fordelar vi arva

frå lesestunder i armkroken

frå leksehjelp ved kjøkkenbordet

frå filmkveldar med pizza i sofaen

frå sundagsmiddagar og gelé til dessert


Korleis fordelar vi arva

frå eit ekteskap

når det berre er

møblar igjen

Til slutt der Elin får det til å svi skikkelig av det man måtte bringe med seg av såre minner fra levd liv.

Trekk

Du seier eg har kjenslene

utanpå kroppen


kanskje er det difor

eg kjenner ein kald trekk

straks du opnar kjeften

Det skal noe til å gå gjennom et liv uten å ha opplevd den kalde trekken. Men du verden som det svir, når noen klarer å sammenfatte det slik Elin Eika Bringa gjør.