Man har Helga Flatland, som har imponert med utgivelse etter utgivelse. «En moderne familie» ble både en kritikersuksess og den tredje mest solgte skjønnlitterære bok i Norge i 2017. «Et liv forbi» fra i fjor selger også godt. Så fikk vi stor glede av debutanten Marie Tveiten, med «Bonus», som er en strålende god bok om både vår tid og om å leve som bygdis i byen. Moren til Marie, Kristin Tveiten har også debutert i år med den kritikeroste «Menneske og møll». Den har jeg nettopp skaffet meg og gleder meg til.
Og nå har 34 år gamle Elin Eika Bringa, som riktignok er fra Bø, men bor i Seljord med mann og tre barn også debutert. Med diktsamlingen «Mjuk som kordfløyel». Jeg synes både Bø og Seljord kan få litt av æren. Og Nome også. For jeg føler at mange av diktene, har noe av den samme ambivalente kraften i seg som Alf Haugland, fra Lunde hadde.
«Vår»
Lauvet fell
og brystene
knopper seg
ute er det
haust
inne
er det full
vår
Elin skriver om relasjoner. Om barn. Om kjærester. Og om gamle.
«Fortida»
Snart kjem han
fortida
valsar inn med skoa på
etterlet seg søylete spor
som eg er tvinga til å sope opp
når gjørma stivnar
Jævla rotekopp
Det kan være strevsomt når fortiden innhenter deg. Og søler til livet ditt. Jeg leste diktsamlingen ganske mange ganger. Og for å si det litt mystisk så var det på grunn av det rike innholdet - mellom linjene. Måten Elin klarer å skape bilder av uskrevne ord, er ganske sterkt og flott å få oppleve.
Barndommen ventar ikkje
Vi stal mors leppestift
før skuleavslutninga
og stappa sokkar under t-skjorta
då vi drog på kjøpesenteret
Vi laug på alderen
då vi chatta med gutar på nettet
og vi drakk øl
lenge før vi burde vore fyllesjuke
No sit vi med huslån til pipa
og botox i panna
og veit med sikkerheit
at barndommen
ikkje ventar på nokon
Jeg vil anta at det var mye gøy i Bø rundt 2003, når grunnarbeidet til diktet muligens ble gjort.
Det å skrive dikt er ikke spesielt lukrativt i Norge. Antakelig er det et tapsprosjekt for mange. Men bare i penger. For det mister ikke sin verdi, selv om man ikke kan sette det i banken.
Og Elin har skrevet en bok som virkelig gir gjenklang i mitt hode.
Dessuten kan jeg ikke forstå annet enn at mange av diktene egner seg godt for videreutvikling, til noveller, film-serier, sanger. Hører dere «Ni liv» og Jon Solberg? Hører dere Rådebank-skapere Linn-Jeanethe Kyed og Daniel Fahre? Bare tenk hva man kunne fått ut av et lite mesterstykke som dette:
Vaskemaskinen
Det var ein gong
eg med kriblande mage
la bokseren din i vaksemaskina
tenkte på korleis du såg ut
kvelden før
No sleng eg ho inn med
ei pølseklype
Treffende, direkte og ikke uten sårhet. Men likevel med et humoristisk skråblikk på livets uutholdelige lettet, som slett ikke alltid er så lett.
Arvemøblane
Korleis fordelar vi arva
frå lesestunder i armkroken
frå leksehjelp ved kjøkkenbordet
frå filmkveldar med pizza i sofaen
frå sundagsmiddagar og gelé til dessert
Korleis fordelar vi arva
frå eit ekteskap
når det berre er
møblar igjen
Til slutt der Elin får det til å svi skikkelig av det man måtte bringe med seg av såre minner fra levd liv.
Trekk
Du seier eg har kjenslene
utanpå kroppen
kanskje er det difor
eg kjenner ein kald trekk
straks du opnar kjeften
Det skal noe til å gå gjennom et liv uten å ha opplevd den kalde trekken. Men du verden som det svir, når noen klarer å sammenfatte det slik Elin Eika Bringa gjør.