Det som skjer i Washington nå er ikke underholdning, det er farlig...

Forleden dag så jeg et intervju med Tony Blair som ble sendt på amerikansk CNN. Det var en eldre, (han er 65 år nå) reflektert og også, kanskje, resignert, fyr som satt i tv-stolen. 
Av
Publisert

Jeg husker så godt mannen som etter mange tunge Tory-år i England kom inn med en helt ny og vital kraft for Labour i 1997. Ung, ivrig og full av politiske visjoner for å fornye Storbritannia, mange år på etterskudd. 

Styret under Margaret Thatcher som var statsminister fra 1979 til 1990 og John Major som var sjef fra 1990 til 1997 hadde satt dype sår i det britiske velferdssystemet. Jeg husker jeg var i London dagen etter valget, 2. mai 1997, dagen da Blair overtok etter 18 Tory-år. 

Det var en eventyrlig vakker dag i den britiske hovedstaden. Det var optimistisk stemning og en dirrende forventning i hele landet. Jeg gikk gjennom Hyde Park og jeg har aldri sett så mange smilende mennesker i London noensinne, verken før eller siden. 

Og Blair vant valg etter valg før han ble kastet av sine egen, først og fremst Gordon Brown. Blair gjorde mye rett, men ikke alt. Den styggeste feilen Blair gjorde, var da han tok Storbritannia med i George W. Bushs feilslåtte Irak-krig, som på mange måter har vært med på å destabilisere Midtøsten i 15 år nå. Med millioner av døde og ødelagte liv som pris. 

Det gjorde han ganske sikkert, ikke av overbevisning, men for å beholde det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia. 

Den feilen har Blair i andre intervjuer, langt på vei, erkjent. 

Men nå er altså den tidligere statsministeren dypt urolig. Urolig over en verden som er mer kaotisk og uoversiktlig enn noensinne. 

En verden der de liberale demokratiene i USA og Europa i stedet for å være samkjørte mot globale trusler, i stedet krangler med hverandre. 

I svært stor grad er dette resultatet av halvannet år med Trump-styre. Det politiske systemet er en såpeopera, sa Blair. Og ingen trenger være særlig i tvil om at det er Det hvite hus han tenkte på. 

Selv om man muligens kan si at alt som foregår rundt Trump har en viss underholdningsverdi, er det først og fremst svært farlig. 

Det er svært alvorlig og kan bli dramatisk, med konsekvenser, i mange tiår etter at Trump er historie. 

En ganske dårlig historie. 

Klarer demokratene i USA å få til et brukbart mellomvalg nå i november og også klarer å få på plass en kandidat som kan slå Trump om to år, så kan verden kanskje slippe med skrekken. Selv om demokratene på sin side har mye de bør rydde opp i selv. Det har slett ikke vært partiet for vanlige arbeidsfolk, som de tradisjonelt har framstilt seg som. 

 Men skal Trumps såpeopera fortsette, kan kampen for menneskeretter og demokrati i land som Russland, Kina og andre steder stoppe helt opp. 

Simpelthen fordi USA og Europa, på tross av mange feil og mangler, fortsatt er det beste eksempelet på at folkestyre og medbestemmelser gir framgang. 

Det man nå trenger er nye tanker, nye folk og ny politikk. 

Det vi ikke trenger er en 72 år gammel narsissist med svært svak impulskontroll.

 Vi som håper og drømmer om en fredeligere verden får holde pusten og håpe det går over så fort som mulig. 

30-40 år med kald krig, som alle fryktet på 1960-70—og 80-tallet er bare småtteri mot en eventuell varm krig der Trump er øverstkommanderende.

Artikkeltags