Når det kan spire fram nytt liv, nærmest rett ut fra fjellet, hvorfor er det ikke mulig å tro på at det kan være liv laga i hele Norge?

Torsdag kveld vedtok Stortinget med 95 mot 73 stemmer å slå sammen Vestfold og Telemark. Ikke fordi noen har forklart med overbevisning at det er lurt, hvorfor det er lurt, eller på hvilken måte det kan bli lurt. 

Forresten er det ikke fylkene som blir slått sammen, det er «…de fylkeskommunale forvaltningsorganene». Så kan man jo lure på hva et fylke er – uten forvaltningen, men vi skal la det ligge. 

Ap stemte imot sammenslåingen og er innstilt på å innvilge skilsmisse etter valget i høst. I byråkratisk tempo er det neppe skjedd veldig mye før 11. september uansett, men det hjalp ikke så lenge KrF og Venstre hengte seg på Regjeringen. 

De gjør det «fordi de kan». 

Som med tvangssammenslåinger av kommuner. 

Regjeringspartiene har rett og slett bestemt seg for å gå til frontalangrep på strukturer som i svært mange år har løftet Norge til den absolutte verdenstoppen når det gjelder bokvalitet, omsorg, velferd og tilfredshet. Når noe fungerer godt, så er det åpenbart at det må forandres dramatisk, synes å være resonnementet.  Behovet for å vise at «man gjør noe» synes å være vesentlig viktigere enn å vise hva man gjør. 

Jeg tror ikke disse partiene og andre krefter som jobber for sentralisering og dermed med å avfolke Distrikts-Norge gjør det fordi de er dumme. Eller onde. Jeg tror de gjør det fordi de opplever alt nytt som bedre enn alt gammelt. De opplever at alt på landet, alt på bygdene, alt som har med distrikter, jordbruk og primærnæring å gjøre er historie, skal man modernisere Norge må man få bort det gamle. 

Og de har gått på den store smellen at de tror at en eiendomsmekler på Majorstua – står for langt mer verdiskapning enn en bonde i Gjerpensdalen. Fordi statistikken viser det. Det statistikken ikke viser er at mens mekleren i Oslo, strengt tatt bare forvalter verdier, så skaper bonden nye verdier. Nye produkter. 

Verdiskapning er rett og slett noe helt annet enn å selge en leilighet som eies av familien Nilsen til familien Olsen og tilsynelatende få en massiv omsetning ut av det. Leiligheten er den sammen når familien Nilsen låser den for siste gang som når familien Olsen låser den opp første gang. Men i statistikken er dette en massiv verdiskapning – utført av mekleren. Derfor tror enkelte av våre folkevalgte at verdiskapningen er så stor i storbyen og så liten på landet.

Og la det være sagt med en gang, jeg har ikke noe som helst imot eiendomsmeklere. Jeg har brukt mange opp gjennom årene og de gjør absolutt en god jobb, mange.

Men jeg har noe imot en villedende statistikk. 

Men mange og mektige krefter gjør alt de kan, direkte og indirekte, bevisst og ubevisst, som ødelegger vårt bosettingsmønster, som ødelegger bygdene våre, som ødelegger grunnlaget for liv mange steder, nemlig jordbruket. 

Jeg hører de sier at bøndene har så voldsomme økonomiske krav. At de har så vidløftige forventninger i jordbruksoppgjøret.

Om det var så fantastisk lønnsomt å være bonde, om det var så stor økonomisk stas, hvorfor blir det lagt ned tusenvis av bruk, hvert eneste år? Hvorfor er det slik at når et gammelt par med slitne bønder endelig får pensjonen sin, så er det ingen til å overta etter dem?

Nettopp fordi det ikke er så lønnsomt. Fordi vi rett og slett ikke har gitt jordbruksnæringen vår muligheter til å overleve mange steder. Og går bruket bra hjelper ikke det mye om skole, helsetilbud og infrastruktur ellers forsvinner fra bygda. Da blir det tungt. 

Mer komplisert er ikke dette. 

Lenge prøvde mange å latterliggjøre Senterpartiets voldsomme framgang på meningsmålingene med at det handlet om ulvefrykt. Eller nostalgi. 

Nå tror jeg flere og flere får øynene opp for at det egentlig handler om en sterk trang i det norske folk til å ta vare på det beste fra det vi har. 

Når ble det maktpåliggende å bryte i stykker det som fungerer svært godt, for å få noe annet, som virker moderne, men som ingen riktig vet hvordan vil utarte?

Det politiske opprøret som man kan se på meningsmålingene i Norge har noe til felles med en del av alle demokratiske sjokkene som har kommet internasjonalt de siste året. Og gjennomgående er det noen trekk som er spesielt interessante. 

Hvorfor de konservative i England gikk på en stjernesmell torsdag kveld, mener mange mye om nå. Det er to trekk som synes klart for meg. De unge kjøpte ikke pressens og de etablertes «sannhet» om tingens tilstand. De vil ha et offensivt Storbritannia der man ser på oppleste og vedtatte sannheter. 

Det bør vi gjøre i Norge også før vi har knekt våre småbyer og bygder. Vi trenger disse offentlige tjenestene der vi bor. 

Det er ikke riktig at folk må flytte etter helse, skole og politi. Det er faktisk helse, skole og politi som skal tilbys der folk bor. 

Slik det nå er så ser det ut til at våre ledere sitter i Oslo og mistror det meste som foregår rundt i landet. Og mens man mistenkeliggjør kommunal drift over hele landet, det er jo det man gjør ved å tvangssammenslå kommuner og fylker, så eser den statlige driften ut til et nivå man aldri før har sett i Norge. Direktorat slåss mot departement. Og stadig flere statsbyråkrater blir ansatt for å fylle stadig nye stoler.  

Noen later riktignok som om det er moderne, og framtidsrettet å legge bygdene øde. Min påstand er at det er motsatt. Det virkelig framtidsrettede er å ta vare på verdiskapningen over hele landet. 

Jeg gikk forbi denne lille sprekken i en fjellskrent som du ser på bildet her en dag. Det er helt fantastisk å se hvor lite som skal til for å få liv. Hvor liten enkelte robuste (det ordet, ja) planter trenger for å både kunne gro, vokse og trives. Det er ikke mye de krever.

Akkurat som bygdene våre. Det er ikke mye som skal til for at en bygd lever, puster, trives og skaper verdier. Men noe må man ha. Litt jordsmonn, litt vann, noe sol må til, uansett. 

Skole, helse, og offentlige tjenester må folk ha – i hele landet. Klarer vi å bekjempe dem som tar dette fra oss, så er det utrolig hvor godt vi skal klare oss selv. 

Som Arne Paasche Aasen sa det:

Dette hjem er vårt dyreste eie.

Her har slekten i hundrer av år

gjennom hverdagens trofaste virke

ryddet grunnen for arbeidets kår.

Her har fedrene strevet og kjempet

for en framtid som nå er blitt vår.