Apache cross

Da jeg var ti år gammel, og det begynner jo å bli en stund siden 1974, men på den dagen fikk jeg sykkel til bursdagen. Ikke hvilken som helst sykkel heller. Det var en Apache cross.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerI vår familie var det slik at til 10-årsdagen fikk ungene sykkel. Ny sykkel. Dette var min første sykkel. Vi fikk forresten klokke og sykkel, i bursdagspresang. Tante Johanna, min fars barnløse søster, kjøpte klokke til alle nieser og nevøer til 10-årsdagen, 10 stykker var vi til sammen - og med klokkeprisen på den tiden var dette en storslagen gave og klokker var nesten litt høytidelig. Og hjemme hos oss fikk altså min eldre bror, min yngre søster og jeg sykkel til den første runde dagen også. Tiårsdagen var en stor milepæl, nærmest et paradigmeskifte, i forholdsvis unge liv.

For noen uker siden snublet jeg over en slik sykkel igjen i Nissedal. Jeg hadde aldri trodd at møtet med den litt fancy (etter 1974-standard) utgaven av en sykkel fra Øglænd i Sandnes skulle bli så spesielt. Allerede i 1932 lanserte Jonas Øgland DBS, som på nesten rørerende naivt vis står for Den Beste Sykkel.

Men da jeg plutselig så Apache-sykkelen så vekket det overraskende sterke følelser. Nostalgi og melankoli blandet sammen som smoothie, slo imot meg da jeg så den fine røde sykkelen med den karakteristiske svarte «sadelen», som hadde «rygg». De gikk forresten etter hvert bort fra den rette ryggen, for det fantes vel knapt en Apache cross, der ryggen ikke ble knekt.

Øglænd laget Apache-sykkelen fra 1972 og helt fram til 1980. De ble utviklet og forbedret løpende, blant annet med tøft «chopper»-styre. Men det var lenge etter min tid. Og for min del var det ikke snakk om å få noe annet enn 18 tommers sykkel. Alternativene på 15 og 17 tommer som sikkert hadde passet litt bedre, var ikke framtidsrettet nok. Om 18'' kanskje var litt høy for meg som 10-åring, var sykkelen kjøpt inn med bortimot evighetsperspektiv. Det kom ikke til å bli flere sykler å få der i huset, det var opplagt.

Gir, som man etterhvert utviklet, var det heller ikke på min 1974-modell, slik man kan se på den på bildet. Og man kunne også, etter som 1970-tallet nærmet seg 80-årene utvide med ekstrautstyr som speedometer, vimpel, skvettlapp, speil og horn i matchende apache-stil.

«Tomahawk» dukket også opp på denne tiden. Den var også produsert av DBS. Den var tilsynelatende enda tøffere, men hadde neppe samme nytteverdien, som var en avgjørende egenskap hos oss.

Innkjøp av sykkel var store ting hjemme hos familien Mellingen. Jeg tror kanskje det var den største enkeltinvesteringen i ungene som mine foreldre så seg i stand til å foreta, før vi begynte i arbeid selv.

Sykkelen måtte passes på og det var ikke snakk om å bruke den på skolen. Det var uaktuelt. Men jeg husker at en dårlig kamerat, Tom, tok sykkelen uten tillatelse og kolliderte med den så det ble en større reparasjon hos Strømme sportsforretning. Da hans far ikke ville gjøre opp regningen, ble han meget kontant truet med politianmeldelse av min far, før han betalte, motvillig. Sykkelen køddet du ikke med.

Forresten så hadde sykkelen ganske mye med arbeid å gjøre. Saken var nemlig den at barnearbeid, på den tiden, slett ikke var noe de bare drev med i India, Bangladesh og Kina. Både mer og mindre meningsløst arbeid hjemme, som å plukke stein i en åker som aldri ble tom og lønnet eksternt arbeid ble forlangt fra vi var ganske unge. Vi var avisbud, min bror og meg. Og avløsere for hverandre. Min bror som fikk seg en fast avisrute på den tiden, med Bergens Tidende og jeg var hans vikar. Og siden fikk jeg fast den ruten og jeg hadde også en annen avisrute med Bergens Arbeiderblad. Det var ikke snakk om noe samarbeid mellom BT og BA. Og da var sykkelen langt mer enn bare en artig ting å fordrive de få fritidstimene med. Det var en nødvendighet. Avisruten var på om lag sju kilometer, seks dager i uken. Vi leverte ut avisene direkte etter skolen, på ettermiddagen, men formiddagen lørdag. Ofte var BT forsinket. Så da sto vi der og ventet da og lurte på hvor sent den siste avisen kom til å bli utlevert den dagen.

Men, tilbake til sykkelen. Den var rød, med svart sete, den var blank, fin og rask. Eller i alle fall rask nok. Ved flere anledninger brukte vi syklene til skikkelige langturer, fra Arna til Osterøy på telttur, til Åsane og Loddefjord på besøk til onkler og tanter.

Syklene satte oss rett og slett i stand til å bli mobile og det ga en frihetsfølelse, en følelse av at alt var mulig. Da jeg kjøpte moped som 16-åring (Yamaha FS1DX) ble radiusen ytterligere utvidet og da den første bilen ble innkjøpt for kroner 8000, en Ford Taunus, 1.3, 1973-modell, så kunne man like gjerne gitt meg et privatfly, eller en romrakett, så mobil følte jeg at jeg hadde blitt.

Likevel var den aller største overgangen fra ikke å ha sykkel, til å ha det. Så da jeg besøkte det fantastiske Z-museum i Treungen for noen uker siden, og altså kom over en Apache cross, så veltet følelsene innover meg.

Og så hører det med til historien at jeg knapt har syklet siden Apache cross’en forsvant til de evige jaktmarker. Det har bare vært noen få unntak. Men sykkelen som befinner seg i mitt eierskap for tiden, har stått ubevegelig på nøyaktig samme sted siden 2014. Og er vel knapt innkjørt.

Men hadde jeg kommet over en Apache cross, med svart sete, som var villig til å transportere mitt noe tyngre legeme nå, så skal du slett ikke se bort fra at du hadde sett meg, på to hjul i svingen. Om det ikke blir tre da, for et støttehjul kan alltids være godt å ha…
 

Artikkeltags