Kinomørkets magi

Av
Publisert
DEL

Han er Jehovas vitne. Og snart 18 år.

Hun er dommer, for «Her Majesty, The Queen» og nærmer seg 60.

Hun er barnløs.

Han er standhaftig.

Det er utgangspunktet for en film som heter «The Children Act», på norsk «En dommers dilemma», som man kan glede seg over på kino nå.

Jeg må innrømme jeg veldig gjerne går på kino når jeg kan se filmer som ikke er amerikanske. Jeg anerkjenner absolutt at mange av de beste filmene som blir laget er amerikanske.

Men det er så utrolig mange av de dårligste som også kommer fra USA.

Denne er engelsk.

Og rommer så mange dilemmaer, så mange lag, så mange ulike elementer, at den henger i meg mange dager etter at jeg har sett den.

Noen ganger når jeg har vært på kino husker jeg ikke engang hva jeg har sett, når jeg rusler hjemover og passerer Lundetangen pub. Passerer ja.

Men denne gangen ble jeg gående og tenke på de ulike dilemmaene hele veien.

Dommer Fiona Maye, glitrende spilt av Emma Thompson, velger, før hun avsier sin dom, å besøke gutten, Adam Henry (også utmerket framstilt av Fionn Whitehead) som ligger med blodkreft på sykehus.

Hun bestemmer at han skal få tvunget hjelp, blodoverføring, mot sin vilje. Og mot foreldrenes vilje. Og mot menighetens hellige overbevisning.

Det gjør at gutten overlever.

Og han, på sin side, blir betatt, kanskje dypt forelsket, i dommeren. Som muligens gjengjelder noen av følelsene. Kanskje spesielt fordi hun selv har trøbbel i sitt ekteskap med Jack (Stanley Tucci).

Mannen hennes, som ikke «har fått seg noe» på 11 måneder, velger å være utro. Eller i alle fall velger han å si til henne at han har vært utro. Om akt og utroskap faktisk har funnet sted, henger litt i luften.

Så det er ikke bare ett dilemma.

Det framstiller livet slik det kanskje er. Om enn i litt uvante omgivelser mellom overklassens sofistikerte liv og en arbeiderfamilie i Jehovas vitners mer fundamentale trostolkning.

Livet er fullt av vanskelige avveininger.

Det er ikke bare på film. 

For meg og nok for deg også.

Om å elske, om å miste. Om tro, moral, håp og overbevisning.

Og finnes det prinsipielle og eksistensielle valg, som bør overstyre fornuften?

Eller er livserfaring ganske godt å ha, selv når følelsene river og sliter i en.

Derfor er dette filmkunst.

For det gir ikke svaret på så mye.

Men det stiller en rekke dype, krevende og livsavgjørende spørsmål.

Så får man da, godt hjulpet av kinomørkets dunkle usikkerhet, gå grublende videre i livet.

Sjelden har jeg fått så mange spørsmål i hodet, av en film på knappe to timer.

Kinomørkets magi leverer stadig.

Artikkeltags