Hva skjer med barn etter at de har vært utsatt for vold?

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Vi har den siste tiden hørt mye om barn som utsettes for vold. Om barn, fra nyfødte og oppover, som skades så alvorlig at de dør. Sakene utløser naturlig nok sjokk, fortvilelse, sorg, frustrasjon og raseri. Etterpåklokskapen er også stor.

DEL

Det hagler med kritikk mot dem som ikke har sett, forstått, eller hatt mot til å slå alarm. Det er også mye kritikk mot politiets manglende eller dårlige etterforsking.

Det snakkes mindre om de barna som utsettes for vold, men som overlever. Om barna som lever videre, noen med fysiske skader, og alle med traumatiske opplevelser og følelsesmessige belastninger. Hvem har ansvar og mulighet for å beskytte og hjelpe dem?

Hva slags hjelp barn trenger er avhengig av hva de har vært utsatt for, omfanget av volden, hvem som har uøvet volden, og faren for gjentakelser. Hvis voldsutøveren er en utenfor nærmeste familien er saken vanligvis ikke så vanskelig. Foreldrene kan da selv hjelpe barnet ved å være nær, og gi trøst, kjærlighet og trygghet. Beskyttelse kan gis ved at kontakten brytes med den som mistenkes for vold, enten det er dagmammaen, mors nye kjæreste, naboen eller en fremmed. Er voldsutøveren i familiekretsen kan kontakten også brytes eller minimaliseres. Det viktigste er at barnet føler seg trygg på at foreldrene vil, og er i stand til å beskytte det.

Langt mer komplisert er det når mistanken går på at det er foreldrene selv som utøver volden. Hvem skal beskytte og ivareta barnets rettigheter når det er de aller nærmeste i barnets liv som truer, mishandler og slår? Med andre ord at det er de med hovedansvar som er selve trusselen mot barnets liv, helse og utvikling.

Politiets rolle i voldssaker er å etterforske hva som har skjedd, hvordan det har skjedd, og hvem som eventuelt er gjerningsperson. Etterforskingen er erfaringsmessig tidkrevende og vanskelig. Med små barn som ikke kan snakke, eller ikke evner eller tør å sette ord på det de har opplevd, og med foreldre som nekter, er det ikke lett å framskaffe bevis. Det blir ofte mange runder og mye usikkerhet, og tida går. Reises saken for retten går det ytterligere tid, i praksis ofte måneder og år.

Politiet og påtalemakt har under prosessen ikke myndighet til å ta barn ut av situasjonen ut over en eventuell akuttsituasjon. Ansvaret for å beskytte barnet ligger dermed hos barnevernet, som er den instansen i samfunnet som er tildelt myndighet til å gripe inn i akuttsituasjoner og plassere barn utenfor hjemmet for kortere eller lengre tid. Inngrep skjer etter strenge juridiske regler.

Barnevernsystemets rolle er ikke å etterforske eller dømme, men å verne, beskytte og hjelpe barn som utsettes for vold, overgrep, omsorgssvikt eller andre forhold som kan skade barns helse og utvikling. Mens politi og påtalemyndighet må henlegge saker hvis bevisene ikke er sterke nok, og domstolene må la tvilen komme tiltalte til gode, er barnevernets innfallsvinkel helt annerledes. Barnevernet ansvar å sette barnets beste foran voksnes rettigheter. Er det tvil, skal tvilen ikke komme den voksne, men barnet til gode. Er det alvorlig bekymring for at et barn er skadet, eller kan komme til å bli skadet av vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt i hjemmet, skal barnet beskyttes ved å tas ut av situasjonen og få andre oppvekstforhold.

I virkelighetens verden er dette ikke alltid like enkelt. Ved vold i hjemmet kan det være begge foreldrene, eller bare den ene som har utøvet volden. Der mistanken går mot begge foreldre, må barnet beskyttes mot dem begge, dvs. at barnet må flyttes ut. Er volden utøvet av den ene, vil den andre ofte påstå at de ikke har sett eller forstått hva som har foregått. Erfaringsmessig dreier dette seg ofte mer om at vedkommende ikke har vært i stand til å ta inn over seg det som skjer, enn om ren uvitenhet.

Barnevernets jobb er å undersøke og vurdere hvordan barnet kan sikres i akuttsituasjonen og etterpå. Hvis det vurderes at den forelderen som ikke har utøvet vold er i stand til å ta ansvaret for barnet, kan han eller hun få et valg om å ta ansvaret alene, dvs. at foreldrene må skille lag og overgriperen flytte ut. Det settes da inn oppfølging, hjelp og kontrolltiltak for å forsikre seg om at barnet ikke utsettes for nye overgrep. Greier ikke vedkommende å ta valget, må barnet flyttes.

Med mine mer enn 30 år i barnevernet har jeg opplevd mange situasjoner hvor barn har vært utsatt for de mest utrolige ting i sin nærmeste familie. Vold er ofte en familiehemmelighet som går over tid og i arv, og er vanskelig å avdekke. Barna det gjelder er ofte tause. De tør ikke angi sine foreldre, og benekter ofte aktivt at foreldrene har gjort dem vondt. Det har vært mange vonde saker med mye dramatikk og følelser, mange involverte parter, og til tider høyt støy- og konfliktnivå. Sakene har utløst vanskelige vurderinger og avveininger. Selv om det er godt i slike saker at det finnes en instans som har makt til å gripe inn og si stopp, kan jeg skrive under på at det ikke alltid er enkelt å være den som skal utøve myndigheten når det blåser som verst.

Diskusjonen om vold mot barn viser at vi trenger et faglig sterkt, og ikke minst et modig barnevern. En instans som tør der andre tier, og som handler der andre nøler. Et sterkt barnevern, og et godt samarbeid mellom politi og barnevern er livsviktig for at de mest utsatte og sårbare barna skal få den hjelp og beskyttelse de trenger.

Artikkeltags