Europa rystes

Det som skjer nå er ganske dramatisk. Mer og mer dramatisk til lengre syd vi kommer. Flyktningekrisen er nesten uløselig fordi det er helt klare interesser som står i motsetning til hverandre.
Publisert

Om våre ledere og nasjoner i Europa tar fram den humane siden – den rause, romslige og velmenende med ganske åpne grenser så er det to ting som skjer og som gjør at dette ikke fungerer:

  1. Flyktningemottaket bryter sammen. Tilstrømmingen blir så enorm at det blir umulig å håndtere. Sverige og Tyskland har smakt på dette. Uavhengig av politisk farge ved roret, så måtte de sette foten kraftig ned. Det var ikke bærekraftig.
  2. Da skapes det en reaksjon i folket som vil kaste slike politikere ved første anledning. Og man vil få inn ledere som er så fremmedfiendtlige at alle antydninger om å «gjøre så godt man kan» for mennesker på flukt vil bli møtt med piggtråd både i leire og parlamentarisk debatt. Og et politisk ragnarokk i mange land. Man ser tilløp til dette i noen land allerede nå.

Så den åpne og kanskje naive posisjonen har alle landene i Europa forlatt. Det fungerer ikke.

Om man tar den andre siden, den aldeles iskalde avvisende posisjon der man ikke vil hjelpe folk som rømmer for berge livet, så vil dette ligge som en brutal skamplett på Europas historie i tiår etter dette. Da vil ettertiden kunne dømme denne fasen på samme måten som andre svarte kapittel i vår historie. Som hvordan «gode» nordmenn var ivrig medhjelpere for nazistene for å samle inn jøder i Norge i 1942. Sett i ettertid er det aldeles umulig å forstå hvordan så mange, også her i Norge, også her i Telemark, stilltiende kunne akseptere at jøder ble sendt til industriell avlivning. Og selv om folk ikke nødvendigvis visste omfanget av jødeutryddingen så visste man svært godt at tyskerne absolutt ikke hadde gode og vennlige planer for de forfulgte med jødestjerne på brystet.

Å bryte så fundamentalt med de verdiene vi er stolte av å stå for i Europa er feil fordi det er feil. Men også fordi det i ettertid vil si mye om hvem vi er, hva vi står for, hvordan vi opptrådde når det gjaldt som mest for millioner av syrere.

Krigen i Syria har nå vart omtrent like lenge som annen verdenskrig. Og det er dobbelt så mange syrere på flukt nå, som antallet jøder som ble drept.

Og det er vesentlige ulikheter i dette. Men det har også noen fellestrekk. Ikke minst hvordan IS behandler folk på i Syria, Libya og Irak.

Folk som flykter for livet, for å unngå en brutal død for seg og sine, skal selvfølgelig få hjelp. Nødhjelp ligger dypt i alle normale mennesker å yte. Spørsmålet er hvordan vi best kan hjelpe.

Torsdag og i går ble den såkalte «Heltekonferansen» arrangert i Kragerø. Det en av foredragsholderne, den kjente utenriksreporteren Fredrik Græsvik (bildet) fra TV2, fortalte ga grunn til refleksjon og ettertanke. Han har møtt mye elendighet de 20 årene han har reist verden rundt, ofte i krigssoner og der elendigheten er ufattelig. Han slo krystallklart fast at de alle fleste flyktningene som han har møtt, her og der og svært mange steder, slett ikke er «lykkejegere» som det blir hevdet. Dette er folk som virkelig rømmer for å redde livet til seg og familien.

Jeg mener at debatten må være preget av hva vi gjør for disse. Ikke av at det finnes noen andre som bare prøver å få et bedre liv. Det er i seg selv legitimt, men det krever også litt andre virkemidler.

Hovedproblemet nå er at denne krisen vil bli og blir brukt av ulike politiske partier for å tekkes sine velgere, snarere enn å gjøre de riktige grepene.

Våre ledende folkevalgte bør sette seg ned for å finne de riktige dosene av innstramming, håndtering, mottak og økonomiske virkemidler. Det er derfor vi har valgt dem.

  • Det Venstre har gjort – med å si nei til alle innstramningsforslagene til statsråd Sylvi Listhaug blir feil. Det oppfattes som direkte destruktivt.
  • Det Frp har gjort – med å lage en rekke forslag som de vet helt sikkert ikke kan bli vedtatt, blir også feil. Da gjør man det for å vise hvor «tøffe» man egentlig har lyst til å være, i stedet for å finne fornuftige ordninger som fungerer og som flertallet kan samles om.
  • Det Ap har gjort, med «å sitte litt på været» og se hvilken vei vinden blåser blir også feil. Eller å «by opp» antallet syriske flyktninger man ville ta imot. Det ble en litt uverdig forestilling som uansett ikke er forankret i virkeligheten.

Utfordringene er så store nå, og vil antakelig bli enda større i ukene og månedene som kommer, at nå må de legge til side alle de partipolitiske strategiene og finne ordninger som både man får flertall for og som fungerer. Og for å tallfeste det hele, UDI estimerer at 33 000 flyktninger kommer til Norge i år. Man «tar høyde for» opp mot 60 000.

Om det er Høyre eller Frp som styrer landet, eller Ap, Sp og SV har neppe så stor påvirkning på det tallet som mange later til å tro.

Det vil si at vi skal ta imot og hjelpe dem som har rett og krav på det. På en skikkelig måte. Vi skal sette mye mer inn på at folk som av en eller annen grunn skal bli her i Norge, faktisk bidrar i samfunnet gjennom jobb, skole, etc. Men vi skal også være tydelige, resolutte og effektive på å avvise dem som ikke skal inn i Norge og returnere dem som skal returneres. Ikke etter ett, to, tre år – men så fort som det lar seg gjøre.

Dette synes jeg folk i Norge bør kunne forvente at våre myndigheter håndterer. Arbeidet bør ledes direkte av statsminister Erna Solberg, som har vist at hun er ganske samlende i slike saker. Man bør jobbe kjapt og effektivt for å finne løsninger, ikke for å prøve å gjøre sine hoser grønne hos mer eller mindre fremmedfiendtlige, engstelige, eller naive velgere som kanskje kan løfte partiene litt opp på gallupen.

Om Europa hadde blitt rammet av et dramatisk og omfattende jordskjelv, så ville alle gode krefter samlet seg i et intenst og kjapt arbeid for å lindre smerten, hjelpe dem som trenger det og begynne gjenoppbygning så fort som mulig.

Europa er rammet av et jordskjelv.

Det heter flyktningkrisen og det skaker allerede hele verdensdelen vår.

Nå må vi vise hva vi tror på og hva vi er laget av.

Artikkeltags