Røykærukke? Gørrskuffans. Galimatias.

Jeg kom over en samling ganske artige grenlandsuttrykk på nettsamfunnet Twitter forleden.
Publisert

Grenlandsdialekten er undervurdert.

Den er bred, har særpreg, folkelighet og humor. Og den er morsom når det muntlige blir skriftlig.

Jeg har tidligere redegjort for min glede over forskjellene på «mellom» og «gjennom», som brukes motsatt her i fjorden enn andre «steer».

Jeg har også moro av «moroare» og stadig vært innaforr, bortaforr, neraforr og uttaforr. Det er jeg ofte. Litt uttaforr altså.

Men jeg fikk altså øynene opp med dette, hva skal de med det, skrevet slik; «Å skarri merre?» som må antas å være et folkelig antimaterialistisk statment.

Og svaret var da altså: «Fævlane veit!». Som en liten fugl sang.

Et annet deilig lokalt ord var «Gørrskuffans» som nok kan skuffe gørra ut av de fleste norsklærere.

Og så har man selvfølgelig den nikotinavhengiges retoriske og lett skuffende spørsmål til en venn: «Røykærukke?».

Og det gjør jeg ikke. Det er bortimot det eneste usunne jeg ikke driver med, så det må jo være lov.

Men, mens jeg holdt på med dette så kom jeg også til å snuble over et ord som slett ikke bare er grenlandsk, det er norsk. Eller, kunne vært. «Galematias».

Eller «galimatias».

Eller «gallimathias».

Hvem var denne Matias og hvor gal var han egentlig?

Det morsomme er at det åpenbart finnes flere helt ulike forklaringer. NRK har til og med laget et program som forteller hvor han bodde. Gale Mathias altså. Det var, ikke så overraskende, i Trondheimsfjorden. I klosteret på Tautra. Han var abbed. Og han banket munkene så blodet sprutet. Han skjelte og smerte og drev med utuktighet og ukristelig snakk. Og fastet ikke. Han svindlet bønder og påla dem ekstra avgifter. Hen het egentlig Mathias Henrikssøn og opererte i de trønderske kystnære strøk på 1500-tallet, men hadde også vært på Lysekloster ved Bergen og prøvde å komme tilbake til stedet nær Os.

Men det ser ut som dette slett ikke stemmer at dette er opphavet til ordet. Selv om det kan være en lokal avart av galskapen. Som åpenbart var gal nok. Han ble også arrestert i Trondheim. Og han ble omtalt som en «i alle dele grundfordærvet prælat». Men ved å stikke hodet ned i litt ulike oppslagsverk så måtte jeg gi opp den gale munken som opererte mellom Lysekloster og Trondhjemsfjorden.

For det viser seg altså at Gallimathias opprinnelig er et ord som skal omtale sludder og vås, meningsløs tale. Det skal ha kommet her til landet fra Tyskland, men er egentlig kommet fra Frankrike via latinsk. Det latinske «gallimathia» var kombinert av «gallus», (hane) og det greske «matheia» som betyr kunnskap. En hanes kunnskap, som ble brukt i akademiske miljøer for 5-600 år siden.

Når det gjelder ord og uttrykk er det nok historie å ta av. Og da kan man for så vidt vende blikket hjem igjen til Grenland. For her er det også et ganske vanlig uttrykk som, ifølge det nevnte nettstedet skrives slik:

«Ta terru skjems».

«Ta te du blir flau», som man sier i Bergen om man byr noen noe. Svaret der vest er imidlertid antakelig mer bergensk enn grenlandsk: «Så mye har du fanken ikkje…».

Artikkeltags