...med lommen full av yen tuslet jeg inn i banken

Av
Publisert

Første gangen jeg kom over «gærninger», altså uttrykket «gærninger» om penger av fremmed valuta, så var det i Olav Duuns mektige seksbinds epos om «Juvikfolke» (uten t). Jeg husker ikke hva det gjaldt, men gærne var de.

Og de er blitt enda mer gærne med tiden. I går kostet en Euro over 10 kroner, 10.01 da jeg sjekket i går ettermiddag. Det er omtrent 50 øre mer enn i fjor på denne tiden. En amerikansk dollar kostet 8.94 i går. Det er nesten fire kroner mer enn for 10–12 år siden. Et britisk pund var priset til 10.81. Svenskepesetasen kostet 93.20 for 100 norske og 100 danske kostet på det nærmeste 134 norske, eller 133.99 for å være pinlig nøyaktig.

Da min far døde for 35 år siden, så lå det ganske mye japanske yen i tingene da vi skulle rydde opp. Den tidligere sjømannen hadde tatt vare på mye rart, også valuta. I mange år hadde vi hørt om hvor sterk yen var. Det var på den tiden at USA mente Japan var fienden, ikke Kina, og den japanske økonomien hadde vært knallsterk i tiår. Stadig meldte nyhetene om den sterke yen’en. Jeg tok meg en tur i banken for å veksle inn bunken med japanske sedler. Jeg ante ikke hvor mye det var verdt, det fantes ikke noe internett der man enkelt kunne sjekke det hele. Banken var stedet både for å undersøke vekslingskurser og veksle. Jeg hadde vel tanker om at den svært bunken med den sterke valutaen var verdt ganske mye, men jeg tror jeg gikk slukkøret ut av banken med omtrent 50 kroner.

I 1993 begynte jeg årlig å reise til Tyrkia. Prisene var lave, maten var god og folk var usedvanlig trivelig. Jeg ble kjent med en rekke kurdere og tyrkere. Flotte folk. Den tyrkiske liraen minket i verdi såpass fort at man ikke vekslet inn mer enn dagsbehovet om gangen. Vekslet du inn for en hel uke, kunne du tape mye. De opererte med vekslingskurs, skrevet med kritt, i mange butikker, som de endret flere ganger for dagen. Men så devaluerte de voldsomt og det var slutt på å være mangemillionær i tyrkiske lira. Det tok slutt med at en god, rimelig, middag kostet 500 000 eller en million. Plutselig kostet en tyrkisk lira omtrent fem kroner. Og en middag 20 lira. Men nå er det slutt på den tiden også for lira’en har gått på smell etter smell. Nå koster en lira 1.61 norske.

I Egypt koster et pund nå 53 øre. Den gangen jeg var der husker jeg at både selgere, drosjesjåfører og andre hadde stor glede av manglende norske regneferdigheter. Og framskreden naivitet. Vi var rett og slett litt sidrumpa og godhjerta. Jeg husker i alle fall at en drosjekusk tok ti-gangen på sitt fine taksameter, på en liten tur. Som uansett ikke ble så dyr, selv om 20-kronersturen kom på 200.

I Nord-Irland er det bankene som trykker penger. Det er helt sant, men en pussig innretning. Pengene, pundene, er nøyaktig like mye verdt som i England, men det er altså utstedt av private banker. Som Ulster Bank, Bank of Ireland og andre. En slik ordning har de hatt siden 1929. Og med hyppige bankran, noen med politiske undertoner, ulike politiske grupper raner banker for å finansiere virksomheten sin, så hender det at folk får beskjed om å holde seg unna sedler fra Ulster Bank.

De Norske kronene er i alle fall lite verdt for tiden. Mot dollar og mot euro. Egentlig er det pussig. Desto mer trøbbel det er i Europa og USA, desto mindre er vår krone verdt mot deres valuta. Men der vel derfor det heter gærninger også da…

Artikkeltags