I fjor var det 515 personer i Norge som meldte seg med skjulte formuer i utlandet. Av en eller annen grunn ville de gjøre opp for seg. Det kan se ut til at det å være skattesvindler er på vei ut, at det er noe mindre akseptert enn før. Noen hundre har meldt seg hvert eneste år siden 2007 men i fjor toppet det seg. Det finnes milliarder av hemmelige kroner der ute og nå vil mange få orden på dette. Skattedirektør Hans Christian Holte sier til Aftenposten at oppmerksomhet i mediene er en del av forklaringen. Så hyggelig å høre da, at mediene kan gjøre noe bra. Han sier videre at «Den typiske personen som melder seg er en mann i 50-årene bosatt på Østlandet.» Oj-oj. Her gjelder det å passe på å betale sin skjerv.

Tallene viser videre at mer enn 400 saker ble ferdigbehandlet i 2016 og man fant fram til formuer på til sammen 13.7 milliarder kroner som kom fram «i lyset» og ble klar for beskatning. Til sammen, siden ordningen med «amnesti» ble igangsatt i 2007, er det nå meldt inn 65 milliarder.

Førsteamanuensis Eivind Furseth ved BI uttaler til Aftenposten at det er blitt mer fokus på moral og etikk innen skatt. – Det har vært en holdningsendring, sier han. Har Furseth rett i det er vi på riktig vei.

To karer, en i Sandefjord og en i Bergen, tjente i etterkrigstidens Norge mer penger enn det nesten er mulig å forstå. Millionene fosset inn. De bygde seg opp til å bli Norges og noen av verdens rikeste menn. Det ser ut som det de var mest opptatt av de siste årene, før de skulle møte sin skaper, var å unndra skatt. Det var å holde millionene unna Staten, det var å unngå å bidra til fellesskapet, slik resten av oss må.

Hilmar Reksten ble født i 1897 i en arbeiderfamilie på Nordnes i Bergen. Han døde i 1980.

Anders Jahre ble født i 1891 i Sandar kommune, som omkretset Sandefjord. Han døde i 1982.

Historien om Anders Jahre og Hilmar Reksten har fascinert meg i mange år. Nesten så lenge jeg kan huske. Spesielt Reksten, som min far seilte for på 50-60- tallet, var en mytisk figur i Bergen.

Jeg husker faren min sa at han skulle ete hatten sin om Reksten ble dømt. I så måte er det ikke godt å si hva utfallet var, for Reksten døde før han ble dømt. Men ettertiden dømte ham som en stor skattesvindler. Både folkedomstolen og retten. Rettssaker og jakt på skjulte formuer, fortsatt i tiår etter at rederen på Fjøsanger måtte i jorden. Familien, søsken og halvsøsken, sto mot hverandre og pengene som kunne vært til velsignelse og ramme rundt innholdsrike liv, ble på mange måter det motsatte.

Anders Jahre, på sin side, hadde ikke barn. Men det var nok av folk som prøvde å få sugerør inn i den aldrende og etter hvert mentalt svekkede mannen da enden på hans eventyrlige liv nærmet seg. De sto i kø for å stjele fra hans hemmelige formue. Man svindlet og bedro, tåkela og drev utstrakt form for dekkoperasjoner, for å holde pengene unna kemneren. Og stjal fra lasset i samme slengen.

Den siste uken har jeg lest Trond Grams grundige og gode bok «Penger i paradis» om nettopp disse to karene. På mange måter er det fascinerende lesning. Men også trist. Det ser ut som de to super-rederne var villige til å bruke to kroner for å skjule en. Det ser ut som de to karene, som tilsynelatende var gavmilde, var villig til å bli simple tyver og nedrige svindlere, for å slippe å bidra til fellesskapet. Et fellesskap som den andre veien bidro svært mye til Reksten og også til Jahre. Indirekte og direkte.

Staten garanterte for hundrevis av millioner da Reksten kom i store likviditetsproblemer som følge av oljekrisen i 1973 og ikke klarte å gjøre opp for seg. Ikke visste man at Reksten selv hadde gjemt unna opp mot en milliard i utlandet og kunne gjort opp regningen selv, om han bare var villig til å ta formuen hjem fra tvilsomme skatte-steder som Cayman Island (bildet), Bermuda og Liechtenstein.

Jeg husker godt jeg var i Sandefjord da Alf R. Jacobsens NRK-serie om Jahres skjulte formue gikk helt på begynnelsen av 1990-tallet. Alle midlene var ennå ikke funnet og både lokale våpendragere i Sandefjord og mer og mindre kriminelle pengefolk i New York, gjorde alt de kunne for å unndra dem for rettmessig beskatning. Men folk i Sandefjord var i harnisk fordi NRK kunne henge ut byens berømte sønn. At han underslo penger var nå så, men at NRK kunne formidle dette, var ille.

Begge disse to sakene endte med at man fikk til forlik som tilbakeførte mange hundre millioner til den norske stat. Ikke fordi slektninger og forbindelser ville gjør opp, men fordi de ble presset så hardt av advokater og etterforskere at de ikke turde la det være. Så de to rederne ikke bare ødela sitt ettermæle, men konkursboene fikk inn noe penger til slutt. Om enn ikke alt, så i alle fall så mye at det sved for barn og begunstigete.

Tilbake til dagens jakt på skjulte skatteformuer. Dette dreier seg ikke om at man skulle ha glemt eller oversett noen kroner som av en eller annen grunn blir stående på konto utenfor Norge. Gjennomsnittet på de skjulte norske formuene i et land som Sveits som er meldt inn de siste årene er 58 millioner kroner. Mulig jeg er veldig kritisk, men man skal ha god råd om man, i farten, glemmer en konto med 58 millioner.

Men jeg synes altså at det er litt trist å lese om Jahre og Reksten. Reksten ble på mange måter forgudet i Bergen. Han fikk til mye, han var patriot, gammel buekorpsgutt og min far fortalte at han betalte sjøfolkene sine litt mer enn tariffen. Og han var svært opptatt av sitt omdømme. Han hadde jobbet seg opp og likte å vise sin suksess og dele den, gjennom blant annen en enorm kunstsamling på Fjøsanger. Men han var åpenbart ikke fremmed for å svindle den norske staten, altså oss alle, for hundrevis av millioner. Han som kunne hatt et ettermæle i gullskrift, fikk det motsatte. Om det var grådighet, mistro til norske myndigheter eller noe annet som var grunnen, er ikke godt å vite. Galt var det uansett. Kriminelt var det uansett.

Anders Jahres dødsbo ble ranet fra flere hold. Før man endelig, etter mange år, fikk til et forlik og fikk tilbakeført midler til Statskassen.

Hilmar Rekstens enorme formue førte til løpende rettssaker og skattejakt i tiår. Advokatregninger på hundrevis av millioner kroner, både for Reksten-systemet og myndighetene. Og et ganske ydmykende forlik til slutt. Samt en rekke søsken som sjelden og aldri snakket sammen og kun møttes i retten.

Det gamle ordet om at «som man reder, ligger man» har sjelden hatt mer presist grunnlag.