Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix
StorløKken, Aage

Rui-jentene...og andre helter...

Den stille uken var slett ikke overfylt av underholdningstilbud da jeg vokste opp.
Av
Publisert
DEL

Men jeg var en lesehest jeg lusket som en rev i min bestemors bokhyller. Der fant jeg bøker som den om Anna i ødemarka som Dagfinn Grønnoset hadde skrevet. Jeg leste «Hardanger her kjem eg» om og av Liese Greenfelder fra USA som skulle være praktikant på en gård i brattene ovenfor Øystese og plutselig måtte drive gården alene fordi bonden ble alvorlig syk. Jeg leste episke verk som Vilhelm Mobergs mange bind om utvandrerne og innvandrerne. Bestemor hadde også mange  kristne bøker som Lloyd C. Douglas historiske roman, «Jeg så ham dø» fra Jesu tid. Jeg slukte det meste.

Jeg tror det var påsken 1975 da jeg kom over en bok jeg aldri har glemt. Om Rui-jentene som kom til Kongen. Det var Knut Eidem, i Dagbladet, som hadde skrevet boken som jeg tror bestemor fikk til jul i 1974.

Gurine og Ingerine, de to stuttvokste kvinnene fra liene ovenfor Dalen, Rui-plassen, i Telemark, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Boken var en fortelling om de to, men også en fortelling om slit, om å kreve lite, om å finne ro med seg selv og andre – og om fattigdoms-Norge slik det var for 100 år siden.

Derfor gleder jeg meg også stort over at teaterforestillingen skal vises på Teater Ibsen nå like over påske. Det må jeg bare få med meg. Forresten reiser de rundt med forestillingen – så de fleste i Telemark får muligheten til å se stykket utover året. Og stykket blir satt opp på selveste Rui-plassen i sommer.

Forleden dag var jeg så heldig at jeg fikk møte de to kvinnene som spiller Gurine og Ingerine i forstillingen, Inger Merethe Johnsen og Hæge Manheim. De to har skapt stykket sammen med den erfarne teaterveteranen Sylvia Salvesen.

Historiene er så mange. Historien om da de fikk komme til Kongen er kanskje den mest kjente. De to Rui-jentene var opptatt av ulike kongehus og monarkiet. Og de samlet utklipp i bladene og avisene med kongelige på. Mest stas var det nok med vår egen konge, Olav. Laffen.

Dagbladets Knut Eidem hadde skrevet en serie saker om de to kvinnene som klarte seg på Rui-plassen. Der nevnte han blant annet deres interesse for det kongelige. Og dette leste Kong Olav. Monarken satte i gang apparatet og fikk invitert dem til Oslo og slottet. Der det uforglemmelige bildet av de to foran en gardesoldat stammer fra, bildet som også pryder omslaget på boken.

Jeg leste forresten Knut Buens reaksjon på scenestykket som allerede har gjort stor suksess i Telemark: «Ei stor bragd – fabelaktig prestasjon – topp regi – terningkast 6 – stor kunst – bør takast til riksscener og TV. Ein sensasjonell suksess!».

Gurine og Ingerine var usedvanlig kortvokste. Den minste av søstrene var om lag 125 cm. Og ble nok krokete av alt arbeidet, alt slitet, som livet hadde å by dem. Men de var snille, gudfryktige og populære også. Folk i Tokke var glade i de to – som gjerne tok imot besøk og lekte med ungene som kom innom.

Noe av det lærerike forteller de to skuespillerne, Inger Merethe og Hæge, er hvordan man med et nøysomt liv, likevel kunne være så fornøyde. I vår tid er det så mye rotløshet – mens de to på Rui fant en indre ro – gjennom hverandre, arbeidet og livsoppholdelsen.

Flere historier som Inger Merethe og Hæge kunne fortelle bet jeg meg forresten merke i. Det ene var en ku som skulle til oksen. Det var mye snø og de to eldre kvinnene holdt på med snømåking  i en uke, for at kua skulle få sitt. Men når de endelig leide kua bort til naboen med okse – var oksen død, og både kua og Gurine og Ingerine måtte gå slukøret hjem igjen.

De to søstrene var forresten ikke de eneste i ungeflokken til Rui-jentenes far Johan Schevenius som opprinnelig kom fra Sverige. Broren til de to, Karl Vilhelm (også omtalt som Carl Wilhelm), reiste tidlig til Amerika. Han ble hele 109 år gammel og kom tilbake til Rui på besøk da han var 104. Det fortelles at han sto og så nedover i en steinur og sa på gebrokken amerikansk-telemarksdialekt: Der nede plukka jeg stein for 100 år siden.

Det er alltid noe å lære av tidligere tider. Det er også så mange grunner til å være takknemlig for dem som gikk før oss. Jeg er absolutt ikke av den oppfatningen at man skal romantisere tideligere tiders slit og fattigdom. Men det gamle ordet om at «arbeidet adler mannen» gjelder i høyeste grad. Ikke minst for kvinnene som ofte bar minst like stor bør. Så takk til Inger Merethe og Hæge – som gir oss et innblikk i dette. Og takk til Gurine og Ingerine – som sammen med tusenvis av andre kvinner og menn løftet Norge ut av fattigdommen. Med ren håndkraft.

Ha en god påske, Telemark!

Artikkeltags