Det er ingen av oss som ønsker å heie på «en ny EPA-bro»

Ikke bare er Skien by i endring, men hele Grenland er inne i en interessant fase. Det bygget, utvikles og man snur opp ned på mye.
Av
Publisert
DEL
Ikke bare er Skien by i endring, men hele Grenland er inne i en interessant fase. Det bygget, utvikles og man snur opp ned på mye.

Man til og med river et og annet. Det sitter langt inne i dette landet å rive noe, men jeg synes det er strålende når man river gamle og utgåtte bygninger, for å gi plass til noe nytt og bedre.

Jeg tilhører vel gruppen som kan kalles framtidsoptimist. Og teknologioptimist. Og mye annet som vi kan henge optimist bak. Jeg er svært opptatt av at vi skal ta vare på mye av det gamle som er verdifullt, fordi det gir oss et trygt ståsted å være på når vi utvikler det nye.

Med solide røtter i fortiden, skal vi skape et bedre samfunn framover.

Det høres litt banalt ut, men selv floskler kan ha mye for seg.

Og i Grenland byttes, som alle andre steder, det gamle mot det nye. Det må knuses noen egg for at vi skal lage omelett. Og at noen er skeptiske til det meste nytt er ikke et problem, det kan være et sunt korrektiv. Fordi man dermed kan få litt bredere perspektiver, litt klokere tilnærming.

Det er ingen av oss som ønsker å heie på «en ny EPA-bro» - for å si det på den måten.  Broen ved det som i går var Møllesenteret, i dag er Arkaden og i morgen kanskje er noe helt annet har i mange år vært et slags symbol på byutvikling som man mistet kontrollen med. Derfor er kritiske røster, mer og mindre folkelig motstand og «grupper» på Facebook ofte med på å gjøre prosjekter bedre, selv om de kan være litt irriterende for dem som vil gå fort fram.

Men om man er imot alt som er nytt, alt som er annerledes – så blir det feil.  Det er ikke jeg.

Jeg synes det er helt strålende at vi har fått massivt med nye, fine leiligheter både på Klosterøya, på PP og andre steder. I tillegg til at de faktisk, på mange måter, forskjønner områdene – så gir det også folk anledning til å bo steder de kan trives godt – langt inn i alderdommen. Det er ikke så stor stas for absolutt alle 75-åringer å bruke vinteren på å måke snø og sommeren på å klippe plenen. 

Og siden vi er akkurat her på bruene – og øyene, Smieøya og Klosterøya så må jeg presisere: Jeg synes ikke det var riktig å legge ned Union. Uansett hvor mange år som går blir ikke beslutningen for mer enn ti år tilbake korrekt. Å legge ned arbeidsplasser og bedrifter – som siste året gikk med 120 millioner kroner i overskudd, er og blir feil. Men den feilen er gjort – det har vi lagt bak oss.

Man kan ikke dyrke fortidens feil men prøve å være med på å bidra til at ting blir gjort riktig så ofte som mulig. Alt blir ikke riktig uansett.

Men, altså, jeg ruslet utover Klosterøya og så hvordan rivemaskienene holdt på å spise opp det gamle cellulosebygget til Union, som skal jevnes med jorden. Her kommer det nye fine leiligheter og behandlingsplasser for folk som trenger det. Her vil mennesker med ulike utfordringer få sjansen til et bedre liv.

Og jeg ble oppmuntret og lys til sinns når jeg tenkte på den handlekraften som finnes.

Når jeg skriver en by i endring – så handler det om at hele Grenland, i realiteten, er en by. Fra Langesund til Valebøvegen. Fra Kikut til Kilebygda. Dette er ett urbanområdet. Og det er i tillegg et fantastisk område fra naturens side. Det er så allsidig, så rikt og så storslått at folk som kommer hit, og ikke visste noe, står med åpen munn om de tar seg tid et par dager til å se rikdommen i området. Altså med den elleville fine skjærgården, de nydelige skogsområdene og med Svanstul som en slags topp på den ganske storslagne kransekaken. 

Vel, det rives, det bygges, det flyttes, det planlegges. Heisekraner og betongbiler, bygningsfolk og prosjekter er positive signaler. Svært positive signaler.

Det er et gammelt ord som sier at om man ikke beveger seg framover så går det i realitetene motsatt vei. Stillstand er ikke noe godt alternativ.

Og man kan jo, som vi alle har en tendens til når man blir eldre, være skeptiske til det nye, det som er annerledes, det som gjør litt andre veivalg enn vi kanskje ville gjort. Men det blir også feil.

Vi skal være jublende glade for at det finnes miljøer, finnes folk, finnes krefter som er villige til å satse både tid og penger, både talent og energi, på å utvikle Grenland videre.

Alt dette tenkte jeg på da jeg ruslet forbi heisekranene og maskiner som spiste opp Cellulosebygget, bit for bit, mens ganske mørke skyer hang tungt over endringene. På høyresiden var Varden plassert i bygget som tidligere huset A-etat. Jeg skal ikke engang driste meg til å antyde en symbolikk i dette, selv om det kunne vært morsomt. For både TA og Varden har etter sånn mer og mindre 100 år flyttet på oss det siste året også. Inn i nye lokaler og inn i en ny tid vi også.

Og jeg tenkte at ting går framover. Tross alt. Så mange andre steder å gå er det jo uansett ikke.

Artikkeltags