...de tror ikke at naboen er «Satans sønn», selv om han stemmer Ap og ikke Frp, eller motsatt...

Kristin Clemet har med sin Civita-blogg, den liberale og høyreorienterte såkalte tenketanken for konservative, tatt opp et poeng som jeg selv har vært opptatt av lenge.
Av
Publisert

Hun kanaliserer i og for seg problemet først og fremst til debattstedet Twitter, men egentlig kan hele samfunnsdebatten bli gjenstand for hennes påstander.

Hun skriver:

«Mitt inntrykk, etter at jeg har vært på Twitter siden 2009, er at tonen på Twitter gradvis har blitt mer negativ og polariserende, ja, tidvis direkte hard. Det er mange som er syrlige og usaklige, og som latterliggjør andre. Det er selvsagt også mange som oppfører seg ordentlig, er hyggelige, saklige og humoristiske, men balansen er tydelig forskjøvet».

Jeg tror hun har helt rett. Muligens fordi disse sosiale mediene, først og fremst Twitter og Facebook fører en muntlig debatt på et skriftlig forum.

Ord blir fort hardere når de står svart på hvitt, uten forsonende gester, et smil, en munter himling med øynene, eller en hånd på armen.

Nonverbal kommunikasjon er ikke lett å få fram på Twitter.

Det vi så med den famøse Listhaug-saken var bare at en statsråd gjorde det som mange har drevet med lenge. Hun karikerte motstanderne, i dette tilfellet, flertallet på Stortinget. Men man stikker hodet i sanden om man ikke innser at dette bare er toppen av isfjellet. Og Titanic holder kursen rett mot det.

Titanic, som i samfunnsdebatten.

For det som skjer når stemmene blir så uforsonlige, så hatske, så fulle av forakt – er at folk med gode intensjoner og moderate holdninger går og gjemmer seg.

De orker ikke.

Og så begynner alle å tro at det som står igjen i debattfeltene er representativt for folkemeningen.

Og det er jo bare tøv.

Folk flest i Norge er moderate, sannhetssøkende og humane.

Og de tror ikke at naboen er «Satans sønn», selv om han stemmer Ap og ikke Frp, eller motsatt.

Dette er ikke vanskelig å skjønne når man ser lokalpolitikere i Telemark snakke sammen, her og der. De oppleves ofte som gode venner.

Manger er det også.

Omgangsvenner.

Man tar en god fight i kommunestyret, men reiser på ferie sammen etterpå.

Og slik bør det være i et land som Norge. I Telemark har vi 18 kommuner, snart 17. Der sitter det hundrevis av lokalpolitikere i ulike verv. Nesten samtlige, nesten alle som en, er først og fremst ute etter å gjøre en god jobb for kommunen sin. For naboene sine. For velgerne sine. Og for partiet sitt.

Da er det slett ingen grunn til at Twitter-hatet skal tilflyte den faktiske debatten.

Og Kristin Clemet skriver i sin blogg en ting til som er verdt å merke seg:

«De seriøse som kritiserer meg, som for eksempel Dagfinn Nordbø, Klassekampens Mímir Kristjansson eller MDGs Eivind Trædal, framhever blant annet at dette er noe jeg må tåle, og at jeg bare kritiserer bøllene på venstresiden og ikke bøllene på høyresiden».

Dette er ikke korrekt.

Jeg har registrert at Clemet fører en penn som innimellom er oppsiktsvekkende objektiv og analytisk, ikke preget av mange partipolitiske sympatier og antipatier.

Så jeg kan skrive under på Clemets observasjon og refleksjon.

Så spørs det om det å mane til moderasjon er en fruktbar vei å gå. Når lederen for det de selv sier er «den frie verden» president Donald Trump er en av de aller verste Twitter-bøllene på kloden, kan det være litt vanskelig å holde seg dannet og moderat for en annen.

Før fryktet vi amerikanske spisevaner, bilvaner og fedme.

Nå er vi mest redd for å bli like vulgære og ufine i debatten som USAs president.

Artikkeltags