- De demonterer Distrikts-Norge

Av
Publisert

«Man skal til det yderste utnytte anledningen til at søke at styrke disse mer avsidesliggende og karrig utstyrte distrikter ved at la dem få en rundelig andel i de værdier som skapes indenfor deres grænser".

- Johan Castberg


Tittelen er dramatisk. Det er fordi virkeligheten er dramatisk. På område etter område er man i ferd med å demontere Distrikts-Norge. Man er i ferd med å svekke, redusere, legge om og «reformere» mange samfunnsstrukturer, som i neste omgang vil ødelegge muligheten til å bo, trives, virke i bygder og grender, småbyer og tettsteder over hele landet.

• Skolenedleggelser som ofte begrunnes med pedagogiske motiver, men nesten alltid er sparetiltak i kommunene.

• Kommunesammenslåinger som blir gjort mot befolkningens ønsker og stemmer. Man holder folkeavstemninger og holder folk for narr, stemmer de ikke «riktig» kan det bli kommunesammenslåing likevel, slik som i Bø her i Telemark.

• Stadige omlegginger av kommuneøkonomien. Det siste, tilsynelatende en reduksjon av boligskatten, er i virkeligheten er umyndiggjøring av kommunestyrer.

• Et regelverk på mange områder, som i brannvesenet, som gjør at det nesten ikke blir mulig å opprettholde lokale brannvesen mange steder. Selv om disse i mange dramatiske situasjoner har fungert svært godt. Det er mye bedre å ha en frivillig deltidsansatt brannmann nær der man bor, enn å ha en høykompetent super-brannmann bak en kontorpult i Rambergveien 9 i Tønsberg, der Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap holder til.

• Regionalisering av fylkene, som vel er den minst forberedte, minst begrunnede reformen i landets historie. Man slår sammen en rekke fylker, uten mye mål og mening. Og til dels sterkt imot befolkningens ønsker. Finnmark er det verste eksempelet, der nesten alle, tverrpolitisk, er imot tvangssammenslåing med Troms. Men myndighetene prøver med ulike sleipe «prokuratortriks» for å gjennomføre det likevel.

• Den skammelige «Nærpolitireformen» som svekker tilgjengelighet og trygghetsfølelse i hele landet. Og 80 prosent av dem som jobber i politiet selv mener det hele er mislykket.

Det hele er pakket inn i tilsynelatende gode intensjoner. Som egentlig er mistillit til lokal evne til å styre egne verdier. Det kan godt hende du jubler over at eiendomsskatten, maksgrensen, nå blir redusert fra 0.7 prosent til 0.5 prosent. Men først og fremst er dette en overføring av makt og penger fra kommunene til Staten. Det vil si at man fratar de lokale folkevalgte innflytelse og myndighet til å drive egne kommuner.

Mange kommuner får også inn penger i kommunekassen fordi folk fra byene betaler litt eiendomsskatt på hyttene. Store hyttefelt krever selvfølgelig mye av små kommuner. Skoler og omsorgstilbud til eldre i små kommuner blir rammet. Skolenedleggelser og mindre hjelp til våre gamle, er den direkte konsekvensen.

Sakte, men ubønnhørlig, holder sentrale rikspolitikere, regjeringsapparatet, direktorater og andre på å demontere distrikts-Norge. Summen av alle tiltak og endringer, er at de skritt for skritt fjerner muligheten til å bo, leve og trives utenfor de store byene, utenfor de store regionale sentrene, utenfor de urbane strøk. Det later til at de ikke tar inn over seg hvor stor del av verdiskapningen som skjer i disse områdene. Når man sier modernisering, så er det egentlig avfolkning av bygdene de driver med.


I mange år har jeg i foredrag og andre sammenhenger snakket om hvor viktig konsesjonslovgivningen er for Norge. Hvor viktig det som Johan Castberg fra Brevik og Gunnar Knudsen fra Borgestad klarte å få igjennom i perioden fra 1906 til 1909, er for forvaltningen og utviklingen av Norge. En av de mest vellykkete samfunnsutviklingsprosjektene i verdenshistorien.

Forleden dag hørte jeg et glimrende foredrag av advokat Stein Erik Stinessen. Det var på Lokalsamfunnsforeningens konferanse på Gardermoen i begynnelsen av denne uken. Stinessen er partner i advokatfirmaet Lund & Co og i tillegg engasjert i LVK (vannkraftkommunene), USS (utmarkskommuner og mineralkommuner), NFKK (fjord- og kystkommuner), LNVK (vindkraftkommuner) og har vært med i Kraftskatteutvalget, Hjemfallsutvalget, Naturmangfoldlovutvalget samt leder av Advokatforeningens lovutvalg for energirett, vannkraft, olje og gass. Hans grunnlag for vurderinger og refleksjoner må sies å være usedvanlig god. Hans foredrag avslørte myndighetenes demonteringsprosjekt. Johan Castberg skrev for om lag 110 år siden:


«Man skal til det yderste utnytte anledningen til at søke at styrke disse mer avsidesliggende og karrig utstyrte distrikter ved at la dem få en rundelig andel i de værdier som skapes indenfor deres grænser. Man tar værdierne ut av distrikterne og fører dem på tråd ned til industricenterne og byerne, tømmer bygderne, tømmer landdistrikterne, særlig fjeld-bygderne, får deres værdier uten vederlag, og det er absolut urigtig».

Kampen den gangen, fra unionsoppløsningen i 1905 til man fikk vedtatt endelige lover i 1909, handlet om at oppkjøpere resten landet rundt og «lurte» bygdefolk til å selge «verdiløst» vannfall. Bildet er fra Vråliosen.

I neste omgang solgte disse oppkjøperne verdiene videre til utenlandske interesser. Den nye selvstendige staten Norge trengte å sikre disse verdiene til fellesskapets interesser og sikre bygdene der fossene og naturinngrepene var.

Det er nettopp at idealene fra konsesjonslovgivningen for 110 år siden, som lå til grunn for å ivareta oljeressursene. Og som bør ligge til grunn for å ivareta vindkraftressursene. Men det ser ut som myndighetene motvirker at distriktene skal få sin rettmessige andel av vindkraften. Men i så fall bør ikke disse kommunene gi seg uten kamp. Ressursene skal tilfalle områdene som både får naturinngrepet og har verdiene.

Velviljen fra den gangen har gått fra å være et seriøst grep i praktisk politikk, til å bli tomme ord og intensjoner uten påfølgende politikk.

Langt på vei så bekrefter både Frp og Høyre at de ikke har tillit til at man klarer å forvalte disse verdiene lokalt. Derfor er det en kamp for kraftkommunene å beholde sin andel av verdiene. Det er en kamp for vindkraftkommune å få sin andel. På alle bauger og kamter ser det ut til at man vil overføre verdier, til en «trygg» forvaltning i direktoratenes og departementenes lune korridorer i Oslo. Derfor skal man blant annet tvinge kommuner til å få mindre inntekter på hyttefelt etc. slik Siv Jensen jubler for. Hun har selv et fint feriested i Oslofjorden som hun leier hos milliardær Johan Andresen til påfallende gunstige pris ifølge Dagens Næringsliv.

Da Granavolden-plattformen ble lansert for ikke mange dager siden var en del av grunnlaget dette:

«Naturressurser bør beskattes slik at overskuddet tilfaller fellesskapet, samtidig som selskapene kan utvinne lønnsomme ressurser.» Våre vannkraftressurser skal forvaltes slik at de kommer våre lokalsamfunn og vår nasjon til gode.» (Hvorfor ikke vindkraft også?)

Videre sa den utvidede regjeringen:

«Regjeringen vil legge til rette for levende lokalsamfunn i hele landet. Vi vil spre makt og bygge samfunnet nedenfra (...) myndighet må desentraliseres til lokalsamfunn og deres folkevalgte. Kommunene er en av bærebjelkene i folkestyret og velferdssamfunnet.»

Det er bare så synd at nesten alt den samme regjeringen gjør av praktiske endringer, faktisk politikk, virker motsatt. En skole som blir nedlagt blir aldri gjenopprettet. En kommune som blir tvangssammenslått får aldri stå på egne ben igjen. Makt og ressurser som tvinges inn fra distriktene til Oslo, kommer i svært liten grad tilbake til der verdiene ble skapt.

La oss bare håpe at folkeflertallet skjønner det, før det er for sent.

Artikkeltags